Et ekte vitnesbyrd:

«Jeg kan ikke bruke de dristige ord, jeg har ikke dekning for dem», står det i en enkel salme i Norsk Salmebok, 447. Så skriver den teologiske professoren, naermest i vitnesbyrdets form: «Min tro er så spinkel og tvilen så naer, jeg har ikke noe å gi. Men inni meg vet jeg at Jesus er her, og ber ham om lov til å bli».

I årenes løp har jeg møtt mange som har det slik. Jeg har respekt for deres oppriktighet. De sliter stundom med tvilens smertefulle spørsmål og spør: Er troen min ekte nok, sterk nok, rett nok, varm nok? Er ikke dette egentlig en «skjult tro»? For hva vil det si å tro?

Troen er ikke en spesiell evne religiøst anlagte har. Heller ikke er den noe vi kan tenke eller prestere oss til. Den er en gave fra Gud, fra den første svake lengsel til den visshet Paulus hadde: «Jeg vet på hvem jeg tror» Det går an å tro selv om du famler og vakler. Også disiplene tvilte, men Mesteren møtte dem med omsorg og varme og hjalp dem tilbake til en trygg tro.

Den strengt ortodokse biskop Pontoppidan skrev om dette allerede på 1700-tallet: «Troen er av og til meget svak, som en skjelvende hånd, som knapt tør røre Guds barmhjertighet eller ta imot den. Men i lengsel er denne hånden rakt fram mot Guds barmhjertighet».

Vaer derfor ikke så opptatt av troens styrke eller varmegrad, men vaer desto mer opptatt av Jesus Kristus. Det er ikke troen du skal tro på, men på ham som merket troen der ingen andre så den, fordi han så til hjertet. «Din tro er stor», sa han om en kvinne som stod utenfor det religiøse fellesskapet. «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel», sa han om en romersk offiser.

Men troen trenger naering. Den både skapes og modnes ved Kristi ord. En bibelleseplan er til god hjelp, og en plass venter på deg i Herrens hus, der vi sammen rekker våre hender frem som tomme skåler og ber: «Kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv».

Vel møtt!