Kvinnene vinner fram i USA

GJESTEKOMMENTAR: Det går mot større kvinneandel i Kongressen.

Dersom USA hadde hatt et annet system enn primaervalg for utvelgelse av partikandidater, hadde Donald Trump ikke vaert president i dag. Av de 16 som stilte til primaervalg for Det republikanske partiet i 2016, klarte Trump etter hvert å ligge et hestehode foran de andre. Gjennom primaervalgene samlet Trump nok stemmer fordi velgerne som ikke ønsket Trump, fordelte sine stemmer tynt utover de andre kandidatene. De som ikke fikk nok stemmer eller gikk tom for penger, kastet etter hvert inn håndkledet.

Da det gikk opp for Det republikanske partiet at de kom til å sitte med Donald Trump i fanget, var det for sent å gripe inn. Mange sentrale politikere holdt seg langt unna partiets landsmøte i Cleveland, Ohio da Trump ble kronet som partiets presidentkandidat.

Primaervalg er partienes åpne konkurranse der hvem som helst av politiske entreprenører og lykkejegere kan kjempe om velgernes gunst. Har du vunnet partiets primaervalg, får du partiets plass i startblokkene i finalen til valg på guvernør, kongressrepresentant, senator eller president. I mange andre land er det partiene selv som velger sine kandidater gjennom styrte og delvis lukkede nominasjonsprosesser. Men på godt og vondt er USAs åpne primaervalg en sentral del av landets politiske system.

Populistiske strømninger

Gjennom lang tid har amerikanere påstått at USA har en helt eksepsjonell plass her i verden. Dersom vi jekker ned denne pompøse påstanden et par hakk og tar på oss politiske briller, kan vi spørre om hva som er det saeregne ved USAs politiske system. Statsviteren Byron Shafer er en av mange forskere som har stilt dette spørsmålet. Hans svar er like elegant som det er enkelt.

Om noe er saeregent i det politiske systemet, sier Shafer, må vi kunne observere det på tre ulike nivåer. For det første trekker han fram at USA er et presidentsystem. De tre statsmaktene − Kongressen, presidentembetet og domstolene − er separate institusjoner som utøver felles makt og myndighet. Det er for eksempel Kongressen som vedtar lover, presidenten som godkjenner lovene og domstolene kan teste lovene. Shafer framhever at Høyesterett i USA har en meget klar og tydelig prøvingsrett.

For det andre mener Shafer at USA er spesiell fordi de populistiske strømningene i befolkningen ikke finnes like tydelig andre steder. Med populistiske strømninger mener han at befolkningen besitter en solid blanding av individualisme, frivillighet, optimisme, religiøsitet, måloppnåelse og selvrealisering. I valgene til Representantenes hus betyr dette at stemninger på grasrota kan kanaliseres rett inn i den lovgivende forsamlingen.

For det tredje, mellom statsmaktene og den folkelige populismen, ligger primaervalgene. De er både et insentivsystem som tiltrekker seg politisk håpefulle av mange ulike avskygninger og en mekanisme for å selektere ut kandidater. De mest motiverte og ressurssterke velgerne, og gjerne de med litt ytterliggående holdninger, avgir stemmer i primaervalgene. Med svak elitestyring, tidvis utradisjonelle kandidater og lav valgdeltakelse, kan spesielt motiverte velgere i primaervalgene sørge for at partiene ender opp med partikandidater de kanskje ikke helt hadde forventet eller ønsket seg.

Ikke lenger «røykfylte rom»

Fram til presidentvalget i 1968 klarte ofte ledelsen i partiene å avgjøre partienes presidentkandidater i det som ble omtalt som de «røykfylte rommene». Partienes utvalgte kandidat var derfor testet og godkjent av partiene selv. Under landsmøtet i Det demokratiske partiet i Chicago i 1968 kom det store velgeropprøret mot denne ovenfra-og-ned-prosessen.

I presidentvalgene senere måtte både Republikanerne og Demokratene holde flere og mer åpne primaervalg når landsmøtedelegatene skulle velges. Selv ikke partielitens kvote på superdelegater kunne alltid stagge denne folkeviljen.

Danket ut partitoppen

Alle delstatene, unntatt Louisiana, har holdt primaervalg før valget til de om lag 470 plassene i Representantenes Hus og Senatet 6. november i høst. Primaervalgene startet i Texas 6. mars og ble avsluttet i Rhode Island 12. september. Den kanskje største overraskelsen i år kom da den 28 år gamle, politisk uerfarne og venstreorienterte Alexandria Ocasio-Cortez (57,5 prosent) danket ut den 56 år gamle partitoppen Joe Crowley (42,5 prosent) i Demokratenes primaervalg i delstaten New Yorks 14. kongressdistrikt.

Med tyve års fartstid i Kongressen satt Crowley i den komfortable stillingen som gruppeleder for demokratene i Representantenes hus i Kongressen. Lite skjønte Crowley om hva som traff ham da de demokratiske velgerne stemte ham ut og heller ville ha Ocasio-Cortez i Kongressen.

Kanskje er valget av Ocasio-Cortez et tegn på et større skifte i det politiske landskapet. Aldri før har så mange kvinnelige kandidater vunnet sine primaervalg som foran årets mellomvalg. Naermere 200 nye kvinnelige kandidater stiller til valg. I hele seks delstater, dobbelt så mange som den forrige rekorden i 2012, står konkurransen om en plass i Senatet mellom to kvinnelige kandidater fra Det republikanske og Det demokratiske partiet. Det er derfor stor sjanse for at kvinneandelen i Kongressen blir høyere enn dagens kvinneandel på 20 prosent.