Gavmildhet og giverglede

Prestelaereren Gustav Jensen skrev i 1896 en enkel salme som får fram sammenhengen mellom Guds

gavmildhet – og vår: «Gud sin egen Sønn oss gav nå ved juletide. Derfor går et lovsangshav over verden vide».

Gud ga. Gud ga først. Her begynner det hele. I sin uhørte kjaerlighet til en opprørsk

menneskehet sendte han sin enbårne Sønn til verden. En gavmildhet som er unik og ikke har noen

analogi. Skulle så ikke lovsangen lyde fra våre hjerter i takk og glede?

Men så fortsetter salmedikteren: «Derfor fra det høye kor lyder det her nede: Give er din sak på

jord, gi og gi med glede». Når vi, i levd liv, erfarer Guds gavmildhet, hans kjaerlighet og nåde, skulle

det ikke da skape takknemlighetens trang til selv å vise sjenerøsitet mot medmennesker, naert og fjernt?

Mon ikke den fattige enken i templet kjente noe av dette? Hun hadde bare noen småmynter å

gi, men ga alt hun hadde i tempelkisten (Markus12). Det sier mye om et hjerte som er innviet til

Gud. Til tross for sin vanskelige livssituasjon var hun takknemlig for å vaere i den Høyestes naerhet i

templet, under hans velsignelse. Hun hadde funnet en åndelig skatt.

Ikke alltid er det de som har mest som gir mest. Jeg har møtt og blitt berørt av noen som slett

ikke har så mye, men som trofast støtter arbeidet i menighet og misjon og raust viser omsorg for medmennesker. Forbilledlig.

«Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste! Gi din uvenn og din venn, gi dem av ditt beste». «Gi

til du blir rik og varm, rikest på det siste!» (Gustav Jensen. Norsk Salmebok nr.60).

Det vi har gitt bort, er egentlig det eneste som er igjen etter oss.