Tipp topp sopp

DRØSET: Skogens gull ligger og venter på oss. Nå er det bare å komme seg ut og fylle kurvene. Yeah, right.

Nå som den altfor lange, altfor fine, altfor varme sommeren vi har hatt i år endelig går mot slutten, kan vi surpomper omsider få lov til å vaere vaersyke i fred. Vi som balanserer på grensen til den mentale avgrunnen av tanken på ni måneder med stiv kuling, store mengder regn og sludd og grå, sure morgener hvor det er omtrent umulig å stå opp, kan endelig omfavne vår indre misantrop og klage på vaeret med god grunn.

Men noen ganger blir vaersyken så massiv at vi tvinger oss selv til å lete etter små lyspunkt ved tilvaerelsen, slik at det hele blir til å holde ut.

I den såkalte sopptember er det liksom soppen som skal hjelpe oss med dette. Nå når det bare er knappe to uker igjen av Før bomringen-tidsregningen, må vi som bor i Stavanger, benytte anledningen til å oppsøke Sandnes kommunes grønne skoger før det er for sent. Det er nemlig her soppen bor. Beklager at jeg ikke kan vaere mer spesifikk med hensyn til plassering. Det er ikke fordi jeg vil ha kantarell-plassene for meg selv. Det er fordi jeg ikke finner dem.

Det skal absolutt ikke stå på innsatsen.

Forrige helg dro halve familien til langt forbi det som kan kalles beboelige strøk for å lete etter middag. Mer enn én skog ble besøkt. Langt flere enn én sopp ble sparket over ende. Alle hadde de sikre kjennetegnene på enten dødelig gift, utpreget usmak eller kolonisering av et stort antall larver.

Til slutt fant vi to – 2 – små kantareller. Bitte små.

Etter å ha regnet ut hva vi hadde brukt i diesel, bompenger, slitasje på bil og tursko, samt hva vi kunne tjent hvis vi i stedet hadde lagt inn noen overtidstimer i det aktuelle tidsrommet, kom vi fram til at vi var oppe i beløper tilsvarende en middels hopp på-tur til syden.

Sånn sett kan du faktisk si at skogens gull denne gang var verd sin vekt i gull.

Vi kan endelig omfavne vår indre misantrop og klage på vaeret med god grunn.