Tung bør for lett kunst
UTSTILLING: Mange godord fra kritiker Trond Borgen til Elisabeth Norseng. Men det virker som om hun ikke tror at bildene er sterke nok i seg selv.
Elisabet Norseng, Tegning, akvarell. T.o.m. 16. des.
Så er det tid for mer fargespill i Sølvberget galleri. Sommerens utstilling med Gerd Tinglums sterke iscenesettelse av farge – hvor fargene både ble en konkret, kompakt, fysisk manifestasjon i rommet og en abstrakt størrelse i en intellektuell undersøkelse av kunstens grunnleggende vilkår – avløses nå av Elisabet Norsengs lette, tynne streker og former.
Hun viser tegninger, utført med fargeblyant, og akvareller, i grenselandet mellom maleri og tegning.
Norsengs billedverden er flytende, svevende og uten grenser. Bildene er som utsnitt av en større virkelighet som brer seg utover fra tegning til tegning, stasjoner i større og mindre serier.
For det er selve naturen, eller opplevelsen av den, hun forsøker å fange i bildene sine, i et sterkt abstrahert formspråk. Bildene puster og blinker, løser seg opp eller samler seg i improviserte rytmer; Norseng tilstreber en vâr, lett billedpoesi, og hun leder blikket mitt gjennom poetiske titler: «Som Himmelen Mellom Fuglenes Vinger», «The Clouds Have no Weight», «Of Wind, of Sky, of Leaves, and of Nothing».
Frihet
Det går en imponerende konsistens gjennom Norsengs kunstproduksjon; i mange år har hun dyrket denne balansen mellom amerikansk og nordeuropeisk abstrakt ekspresjonisme og fransk informell kunst. Det har gitt henne stor frihet. Formspråket hennes er like åpent som det vi ser i Erik Greens pastelltegninger, noen ganger også like heftig, men oftest drar hun det i mer lyrisk retning. Hun stoler på sine kroppslige gester, slik de avsettes på papiret.
Så ser vi her tegningen som kunstens nakne øyeblikk, intimiteten blottlagt på hvitt papir. Både tegningene og akvarellene har dette spontane uttrykket som må vaere resultatet av fri improvisasjon. Lette streker på hvit overflate får motivene til å puste og lyse. Jeg tenker på surrealistenes automatiske skrift, som åpenbart også ligger her som en kulthistorisk referanse. I noen av de største bildene, i serien «Som Himmelen Mellom Fuglenes Vinger», akvareller på papir montert på lerret, finner jeg dessuten et slektskap med noen av Kandinskijs akvarellimprovisasjoner laget for hundre år siden.
Norseng samler altså tråder fra flere modernistiske retninger i sin kunst. Ikke lenger som en del av modernistisk avantgarde, snarere som kultiverte, avslepne kulturrelativistiske fingerøvelser.
Musikk
Og så understreker hun affiniteten mellom egne komposisjoner og musikk-komposisjoner: orgelverket «Sudden in a shaft of sunlight», nykomponert av Sven Lyder Kahrs og innspilt av Nils Henrik Asheim, følger utstillingen som et lydspor, som en ambient atmosfaerisk kulisse som øker følelsen av en flytende, svevende billedverden. Det er som om Norseng ikke tror at bildene hennes er sterke nok i seg selv, men trenger støtte utenfra.
Utstillingens mest problematiske forhold finner jeg i enda mer støtte utenfra, nemlig forsøket på å knytte bildene til verdenspoesien. Som en del av utstillingen siterer hun dikt; enkelte er åpenbare kilder til Norsengs inspirasjon og gir et godt bilde på hennes metode, som ett av Paul Eluard, hvor det heter: «Du kommer til en annen verden/En verden hvor man med presisjon etterligner/Det vakre den gode sannheten…/Men det du søker har vindens farge». Hadde hun enda stanset her; hun dynger imidlertid dikt på dikt, både i katalogen og i selve utstillingen, hvor en rekke dikt er spredt omkring som løse flygeblad.
Faktisk trykker hun dikt og sitater av hele 24 diktere, gjerne flere av samme forfatter. Da blir det, som det heter på godt nynorsk, en fullstendig overkill. Alle disse diktene fungerer som en jålete name-dropping, som for å gjøre utstillingen vektigere enn den faktisk er. Da blir all denne poesien en tung bør for en lett kunst.