På felgen

DRØSET: Både foran og bak henne blinket det i blålys. Køen sto, midt i fredagsrushet. Hun var litt usikker på hvordan det var blitt slik. Men det begynte med et smell.

Bilen rullet inn til veikanten. På med vest, ut med varseltrekant. Ringe for henting av barn. Forsikringsselskap. Bestille tauebil. Bekymring for om hun kom til å rekke jenteturen, og om kakene hun hadde kjøpt kom til å bli for tørre. Og så venting. Lenge.

Det var fredelig i grunn, der i passasjersetet ved veikanten på E39. For selv om vogntogene passerte så naert at bilen rugget, hadde hun selskap av de gilde sauene Gerd og Gunda, som sto ved gjerdet og delte sine tanker om smått og stort på

Rennesøy.

Innimellom stanset barmhjertige samaritaner. Hun fikk klapp på skulderen, og ønsker om en fortsatt god helg. Etter en time kom en trivelig EU-borger. Han hadde kjørt forbi - og fått det for seg at airbagen var utløst og hun i trøbbel. Så han hadde tatt seg friheten å kontakte alt av nødetater.

Airbag? Hun sto forvirret i refleksvesten. Snudde seg, og så mot bilen som sto der på skakke i veikanten. I frontvinduet lå en hvit pose hvetekaker. Kaker som hadde fristet henne i en time, og som muligens hadde gjort at Gerd og Gunda ante håp om noe mer enn et flyktig bekjentskap.

EU-borgeren beklaget, beklaget, og kjørte. Før hun rakk noe mer, ankom Rennesøys stolthet. Nesten hele brannstasjonen. Med blålys. Legebil. Sperret veien, gikk med målbevisste skritt bort til henne.

Hun forklarte rødmende hva som hadde skjedd. De sukket, men smilte til slutt. Sjekket at varseltrekanten sto støtt. Ga henne et klapp på skulderen, og forlot henne i veikanten.

De ville ikke ha kake.

Da en trivelig tauebilfører kom, hadde de mye å humre over om på milene inn mot sentrum igjen. Han ville heller ikke ha kake.

Noen timer seinere satt hun trygt blant venner, forfriskning i hånd. De ville heller ikke ha kake. Men hun spiste til frokost. Tre stykker. Sånn er det å vaere på felgen.

I frontvinduet lå en hvit pose hvetekaker.