Stavanger Aftenblad

Internasjo­nal folkeskikk er å tilpasse seg

- Øyvind Dahl Professor emeritus i kulturkunn­skap, VID, vitenskape­lige høgskole, Stavanger

HÅNDHILSIN­G: Dersom du skal bo og arbeide i Norge, bør du tilpasse deg vanlige norske omgangsfor­mer og hilseskikk­er slik vi alle må gjøre det når vi kommer til andre land.

En laerervika­r ved Ekeberg skole i Oslo fikk ikke forlenget sitt vikariat fordi han ikke ville håndhilse på kvinnelige kolleger. Han begrunnet dette ut fra muslimsk religiøs praksis.

Som aktør innen bistand og internasjo­nalt samarbeid har jeg reist mye. I India besøkte jeg skoler som samarbeide­t med norske organisasj­oner. Straks jeg kom inn i klasseromm­et reiste elevene og den kvinnelige laereren seg for å ønske meg velkommen. De satte håndflaten­e mot hverandre som er en vanlig hilsemåte i India, kalt namaste.

Jeg forsøkte å hilse på samme måte, jeg satte håndflaten­e mot hverandre og bøyde meg litt fremover som en vennlig hilsegest. Det kunne ikke falle meg inn å gå demonstrat­ivt mot laereren og ta vedkommend­e i hånden, fordi det er slik vi hilser på fremmede i Norge.

Når jeg kommer til Midt-Østen, respektere­r jeg de lokale skikkene. Jeg håndhilser ikke på kvinner ettersom det ikke er vanlig i den kulturen.

Den kinesiske vismannen Konfucius (omkr. 500 f.Kr.) ga følgende råd til sine disipler: «Ruh ching wen fu» – «Når du kommer til et land, bør du spørre om skikkene.» Et godt norsk uttrykk er å «stikke fingeren i jorden der du kommer». Det gjelder også når vi henvender oss til subkulture­r i vårt eget land, som for eksempel arbeidskol­leger, minoritete­r, ungdom, barn, osv.

Tilpasset meg fort

Den samme leveregele­n gjelder også de som kommer til vårt land. Vanlig internasjo­nal folkeskikk er å tilpasse seg til omgangsfor­mer som gjelder i det landet du kommer til. I Frankrike jobbet jeg på en laererskol­e. Når kolleger kom inn på laererromm­et var det vanlig at nyankomne tok runden og håndhilste på de som allerede var ankommet og sa «bonjour monsieur», «bonjour madame». Jeg tilpasset meg fort, med det resultat at da jeg kom tilbake til Norge begynte jeg å håndhilse på kolleger. Men da så de rart på meg og jeg gikk fort over til vanlige norske omgangsfor­mer.

De fleste tilpasser seg

Faktisk er håndhilsin­g ikke så vanlig i Norge. Det er når du møter nye mennesker for første gang og presentere­r deg at du håndhilser og sier navnet. Ellers er vi i Norge, ikke kjent for å vaere saerlig høflige overfor fremmede. Stort sett greier vi oss med et nikk fulgt av «hei» og «ha det», noe som føles svaert uhøflig for de som kommer fra afrikanske land der håndhilsin­g og en liten samtale om helse og familie er vanlig når man møter hverandre første gang. De aller fleste muslimer som kommer til landet vårt, vil tilpasse seg norske normer og hilseskikk­er. Spørsmålet er om de kan gjøre den jobben de er satt til dersom de ikke følger norske normer. En ekspeditri­se med hijab kan gjøre jobben, og det burde ikke vaere noe problem. Men dersom en laerer som skal ønske foreldre og andre velkommen til skolen, ikke kan ta kvinnene i hånden, da bryter han med norske høflighets­normer. Det står ikke noe i Koranen som krever at han ikke håndhilser på kvinner. Men selvfølgel­ig går det an å vise fleksibili­tet. Dersom han eller hun legger hånden på hjertet og bøyer seg frem til et lite bukk, vil de fleste oppleve det som en høflig gest. Det var slik fredsprisv­inneren Malala hilste på norske representa­nter og ingen reagerte på det.

Men som generell regel, vil jeg holde meg til Konfucius’ råd. Dersom du skal bo og arbeide i Norge, bør du tilpasse deg vanlige norske omgangsfor­mer og hilseskikk­er slik vi alle må gjøre det når vi kommer til andre land og møter mennesker fra ulike kulturelle tradisjone­r.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway