Grønne avtrykk, hvite tomrom
UTSTILLING: Kan slitte duker fra biljardbord romme det hellige? Ja, de er som relikvier over hverdagsmennesker, mener vår anmelder.
Christian Tunge, installasjon, artist’s books. T.o.m. 5. okt.
Så er kunstnernes grafiske verksted nyetablert etablert på Tou Scene. Tou Trykk har alle muligheter til å bli et kraftsenter i lokal og nasjonal kunstproduksjon: lokalene er store, luftige og hensiktsmessige, her er moderne presser og mye godt utstyr, og verkstedet besitter dessuten solid faglig ekspertise. I tillegg har Tou Trykk nettopp åpnet et nytt visningsrom for grafikk.
Første utstiller er Christian Tunge – ikke et åpenbart valg, ettersom han ikke viser grafikk i tradisjonell forstand her. Utstillingen er todelt, og de to henger ikke sammen, men befinner seg i hver sin adskilte verden, selv om de vises i samme rom. På de ene veggen henger «Felt #1-5», som ved første øyekast kan se ut som fem monokrome, grønne malerier, men som viser seg å vaere brukte, slitte biljardduker fra bordene i diverse biljardbuler. De er ikke bearbeidet av kunstneren; Tunge har verken skåret eller risset i noen plate, heller ikke har han tegnet på litostein. På sett og vis fungerer disse dukene likevel som grafikk, i betydningen avtrykk, ettersom de viser merker fra og spor etter alt det som har foregått på disse biljardbordene.
Relikvier
Foran disse dukene tenker jeg faktisk på Santa Veronikas svetteduk og på lik-kledet i Torino, begge (muligens) med avtrykk av Jesu ansikt og legeme. I Tunges duker ser vi det motsatte, merker etter vanlige mennesker i høyst triviell aktivitet. Det er som om han sier at det hellige ikke lenger finnes i det guddommelige, avsatt på dyrbare relikvier, men i mennesket selv. Tunge har hengt biljarddukene på veggen som om de skulle vaere slike relikvier for hverdagsmennesket og dets ubetydelige, oversette gjerninger. De henger som tause vitner om historier vi aldri får vite noe om, men som likevel manifesterer seg her som konkrete bevis for liv engang levd rundt og på disse dukene.
Dukene rommer også en åpenbar referanse til den modernistiske kunstens renhetsideal, slik det bl.a. ble formulert av den amerikanske kritikeren Clement Greenberg: for et halvt hundre år siden var monokrome lerreter uten motiv eller komposisjon en renhet den nye kunsten skulle hige etter. Som for å opphøye eller helliggjøre modernismens foretrukne revir, den hvite kuben.
Så kom jo etter hvert den postmodernistiske kunsten og gjorde dette idealet urent, idet den besudlet kravet om den rene og blanke kunsten. Tunge benytter altså her et grep som for lengst er godt etablert, med sine «urene» grønne flater. Han fører ringen tilbake til Marcel Duchamps readymades – ferdigvarer, hans fundne objekter – som Duchamp trakk inn i kunstsfaeren og utstillingssalen for hundre år siden. Slik spinner Tunge kunsthistoriske tråder frem og tilbake i modernismens utvikling, i dag helst sett mer som ironiske kommentarer enn som noe friskt og nytt.
Absolutt renhet
Når jeg snur ryggen til den grønne filten, trer en helt annen verden fram. Tunge presenterer her en serie bøker – kunstnerbøker i lavt opplag, såkalte artist’s books – både laget av ham selv og av andre, utgitt på hans eget forlag, Heavy Books, og med design skap av ham selv. Både bøkene og presentasjonen er ytterst stilren, smakfull og utsøkt – jeg er fristet til å kalle denne absolutte renheten antiseptisk, sett i forhold til biljardfilten.
For mens de grønne dukene er fulle av kontekst, åpenbar og skjult, viser Tunge i boken «Apophenia» en serie fotografier av mennesker tilsynelatende helt uten noen kontekst eller referanser. Det er som om figurene står eller går i hvite tomrom, noe som åpner for boktittelens fenomen: vår tendens til å oppleve eller skape sammenheng, mønstre og mening mellom ubeslektede ting. Vi leter gjerne etter et narrativ i en fotobok, og når vi ikke finner den i den sekvensen Tunge gir oss, prøver vi gjerne å lirke fram en sammenheng likevel. Han er en kunstner interessert i psykologi og mentale prosesser like mye som i de fotografiene han viser.
Og så er han interessert i modernismens design og layoutteknikker; slik får bøkene et tilbakeskuende preg, i største alvor, henimot mot den renhetstanken han leker med, men ikke lenger kan ta på alvor, i filtdukene – det er utstillingens paradoks. For bøkene fra Heavy Books er i teknisk og designmessig forstand blant det ypperste som produseres i Norge. Visuelle nytelser, men helt blottet for personlig saerpreg og temperament. Det er prisen Tunge må betale – en kunst med svaert lav puls, hvor kunstneren tar mange skritt tilbake for å skjule seg bak en estetisk fullendt maske.