Perfekt søppel

DRØSET: Hode, mage, rumpe, lår, i søpla går.

Hun gikk for å hente sykkelen i sykkelskuret, da hun plutselig så noe i øyekroken. I containeren. Det var utstillingsdukker. Forrektige, flotte utstillingsdukker. Smekre bein, overkropper og bakender, både mannlige og kvinnelige stakk opp av containeren.

Hun trakk på skuldrene, hentet sykkelen, og skulle til å gå. Så kjente hun at hun måtte bort og kikke litt mer.

Det hadde vaert perfekt som sydukke. Som kunstprosjekt for skolen. Som klesstativ for original venninne. Som oppmuntringsgave til syk venn. Kort sagt, det var perfekt.

Naermest før hun hadde tenkt over det, hadde hun en fot på kanten av containeren.

Så stanset hun.

Hun var 40+, på vei opp i en søppeldunk, i en mørk parkeringskjeller, hun var uten bil, og litt for seint ute til sin neste avtale. Dessuten var hun alene i lokalet. Hva om hun ble sittende fast. Hvordan skulle hun få dukken(e) med hjem. Må man betale barnebillett på bussen for mannekenger? Kan man få grupperabatt? Familiepris?

Hun sukket. Klatret ned. Gikk bort til sykkelen. Men så måtte hun tilbake en gang til for å sjekke at dukkene virkelig var hele og fine. Det var de. Prikkfrie, slik bare prefabrikkerte, glaserte modellrumper og overdeler kan bli.

Hele kvelden tenkte hun på det hun hadde sett. Hun la ut bildet hun tok i gruppen for andre sygale, som fyrte opp, og innrømte at de glatt hadde stupt oppi for å berge disse uskyldige mannekengene. Støtten var massiv.

Morgenen etter hastet hun inn på jobb. Rett ned til containeren, og kikket oppi. Den var tom. Skåltom. Ikke så mye som en ankel igjen.

Hun gikk slukkøret tilbake til pulten. Livet var liksom litt tommere. Uten en mannekeng (eller to) i livet.

Må man betale barnebillett på bussen for mannekenger?