Nei, Høyre er «fanatisk moderat»
KRONIKK: «Høyre og KrF er på sitt beste når de samarbeider», sa Jan P. Syse. «Det får Høyre til å forstå at politikk handler om mer enn penger, og det får KrF til å forstå at politikken også handler om penger», la han humoristisk til.
Knut Arild Hareide gjengir dette utmerkede sitatet i sin nye bok, «Det som betyr noe». Jeg mener det fortsatt er riktig. Et konservativt parti som Høyre og et kristendemokratisk parti som Kristelig Folkeparti har ikke bare mye ideologisk til felles med sin betoning av at samfunnet bygges nedenfra, verdien av de små fellesskapene, respekten for tradisjon og historie, og enkeltmenneskets ukrenkelighet. Høyre og KrF har også samarbeidet i de fleste ikke-sosialistiske regjeringer etter krigen, og de siste fem årene har Erna Solbergs Høyre og KrF blitt enige om 10 budsjetter.
Derfor overrasker det meg at Hareide i sin nye bok skriver at Høyre er i ferd må endre seg. «En liberalistisk fløy» har styrket seg, hevder han. Dette kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. Ja, det er uenighet om noen saker i Høyre, som i andre partier, men vi er også gjenkjennelig som et bredt, konservativt folkeparti. Om noe er Høyre det Jan P. Syse beskrev som «fanatisk moderat».
Høyre etter 2005
Hareide gir en ekstra merkelig analyse gitt utviklingen i Høyre siden valgnederlaget i 2005. Vi brukte den gang tid på å komme til en erkjennelse: Vi hadde snakket for ensidig om skattepolitikk og økonomi, med et hederlig unntak for skole. Velgerne følte at vi var for langt til høyre, for fjernt fra deres hverdag og for lite opptatt av velferdssamfunnet. I sin landsmøtetale i 2006 sa Erna Solberg at vi skulle ta vare på det beste i Høyre, men også tørre å fornye oss. Vi skulle snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Det var ikke en retorisk oppussing, men handlet om praktisk politikk.
Hareide tar feil, for om det er noe som har preget Høyre det siste tiåret, er det at politikken er blitt «breddet», at det er like naturlig for oss å snakke om psykisk helse som om økonomi, og at vi har gått mot sentrum, ikke mot høyre.
I 2009 ble jeg valgt inn på Stortinget på Høyres partiprogram. Det slo fast at økonomisk vekst var avgjørende for å videreutvikle velferdssamfunnet, at vi skulle tilby raskere behandling i helsevesenet, styrke forebyggende arbeid blant barn og unge og styrke tilbudet til rusmisbrukere og psykisk syke. Alt dette var saker KrF og Høyre lett kunne bli enige om. Men de rød-grønne fikk flertall.
Høyres politikk ble videreutviklet frem til valget i 2013. Da gav velgerne et klart og tydelig mandat til en ny regjering. KrF samarbeidet med oss om å virkeliggjøre den nye politiske retningen velgerne etterlyste. Vi har gjort viktige forbedringer på mange velferdsområder: Brukerstyrt personlig assistanse (BPA), opptrappingsplaner for rus og psykisk helse og mot vold og seksuelle overgrep mot barn. Det gjorde vi sammen med Venstre og Frp. Jeg kan vanskelig forstå at KrFs praktiske erfaring med Erna Solbergs samarbeidspartier skulle vaere en vanskelig erfaring med tanke på politiske resultater.
Ap og SV
Hareide skriver også i boken sin at «en kristendemokratisk velferdspolitikk beskytter de naere og naturlige fellesskapene som utgjøres av familiene og lokalsamfunnene våre». Dette er et verdimessig utgangspunkt for velferdspolitikk, som like gjerne kunne bli brukt av Høyre. Det er ikke uten grunn at vi er med i samme europeiske partiorganisasjon (European People’s Party), eller at kristendemokratiske tyske CDU har to søsterpartier i Norge: Høyre og Kristelig Folkeparti.
Derfor blir jeg forundret når Hareide toner ned uenighetene mot Arbeiderpartiet, og samtidig går langt i å identifisere SV som et sentrumsparti. Som om det knapt var noen forskjell på Høyre og SV i verdispørsmål. Det er en himmelfallende urimelighet.
La meg ta ett eksempel: Høyre og KrF erkjenner at kristendommen har en spesiell plass i det norske samfunnet, og at det også må gjenspeiles i praktisk politikk. SV vil på sin side fjerne KRLE-faget i skolen og erstatte det med noe sekulaert. De vil at skolen skal vaere sekulaer og barnehager livssynsnøytrale. SV vil endog fjerne henvisninger til kristendommen fra grunnloven.
Hareide hevder også at det knapt er mulig å høre forskjell på Høyre og SV i familiepolitikken. Det forundrer meg om han ikke hører forskjell på Høyre og et SV som angriper og vil avvikle kontantstøtten og plassere alle barn i en heldagsskole. Arbeiderpartiet på sin side ønsker å fjerne K-en i KRLE, innføre kommunal vetorett ved etablering av nye religiøse skoler og viser null forståelse for den viktige kampen mot sorteringssamfunnet.
Respekt
Det er en grunn til at Høyre og KrF har en lang historie med å samarbeide. Sammen i regjering, eller med det andre partiet utenfor regjering. Det har gått bra fordi vi deler verdier, dermed er det også lettere å bli enige om politikk. Høyre forventer ikke at vi skal vaere enige i ett og alt. Men KrF vet at Høyre har respekt for KrFs standpunkter i verdispørsmål, også når vi er uenige. Det har vaert gjeldende i vårt samarbeid opp gjennom årtier. I samme periode som partier på venstrefløyen har brukt sterke ord om KrFs verdi- og menneskesyn.
Veien videre for KrF er det KrF selv som må bestemme. Men debatten må tas på riktige premisser.
Jeg blir forundret når Hareide toner ned uenighetene mot Arbeiderpartiet, og samtidig går langt i å identifisere SV som et sentrumsparti.