Distraksjonens tidsalder

KRONIKK: Dette skal handle om å banke hardt på eggeskallet ditt, slik at du løfter blikket opp fra det uviktige.

Velkommen til en ny høst hvor man våkner av den samme gjentagende alarmklokken som skriker: Må bare! Skal bare! Rekke bare! Stresse bare! Man strekker seg etter mobilen og drar den tett opptil nesen i jakten etter de røde livsviktige notifikasjonene som varsler om enda noe totalt uviktig som har skjedd i verden. En syvmenning har bursdag, en som heter Roar er visst i naerheten, og du skal på seks arrangementer i kveld som du har sagt at du er interessert i. Kanskje har det kommet et par ti spam-mail i løpet av natten. Hvis man er heldig, den nye Jula-katalogen. Krigsoverskriften i Aftenbladet rapporterer om en ny dødsulykke rett ved sykehuset. Tenk det. Å dø rett ved ... Eller nei, det var visst bare feiring av oppstandelsen av den nye bomstasjonen.

Det sies at alt som kan digitaliseres, vil bli digitalisert. Også menneskelig adferd. Der far før måtte stå opp tidlig for å hente avisen på trappen og informere familien rundt frokostbordet om gårsdagens nyheter, lever vi nå i våre egne private ekkokammer med uviktigheter. Vi er fortsatt i den digitale sandkassen og eksperimenterer oss frem til den gylne middelvei.

Jeg tror vi har bommet stygt på stien og gått oss vill i en skog av distraksjoner.

Dialogen som forsvant

Det viktigste med fars nyhetsoppdatering rundt frokostbordet var aldri nyhetene. Det var samtalen og dialogen. Det var båndene og familiekulturen som dyrkes gjennom felles kunnskap og dialog. Vi startet dagen med en slags felles forståelse av den verden levde i.

Har sosiale medier digitalisert vekk basisen i vår sosial kultur? Når man snakket om vaeret, så snakket man aldri om vaeret, egentlig. Man bygget en relasjon. Når barnehager har «mobilfri sone»-skilt på porten med teksten «Du skal nå ha dagens viktigste møte», burde alarmen gått for lenge siden. Så du ikke sønnen score sitt første fotballmål fordi du svarte på enda en uviktig melding? Skal jeg fortsette? Prøv å gå gjennom dagen og se på overfloden av distraksjoner vi i dag lever i. Det er alltid et pling, et varsel, ett må bare, skal bare, rekke bare.

Alt vi ikke har lenger

For å nå vår kommersielle oppmerksomhet har vi frivillig, men kanskje ubevisst, blitt plassert i et brukertilpasset digitalt egg hvor vi får overskrifter og ser en verden som bare bekrefter vår egen sannhet og virkelighet. I dette egget kan man ikke lytte til det utenfor. Man hører bare ekko av sin egen oppfatning som om det var Guds stemme som talte sannheten. Lytter man for mye til dette ekkoet, blir man til troll, har jeg hørt.

Vi har en overflod av digitale kontaktpunkter, men mangel på meningsfulle relasjoner. Vi har overflod med overskrifter, men mangel på innhold. Vi har overflod med meninger, men mangel på empati. Vi har overflod på standpunkter, men mangel på synspunkter. Vi har overflod av informasjon, men mangel på visdom. Vi har overflod av monologer, men mangel på dialog.

Har vi kommet dit at vi er så distrahert og så isolert i vårt lille digitale egg, at vi har mistet mye av det som er viktig her i livet? Venner, barn, ektefelle, partner? Kunnskap og visdom? Natur og kultur? Å bli utfordret på egne meninger og oppfatninger? Engasjere seg i samfunn, politikk og debatt? Om Gud har forlatt dette sekulaere samfunnet, eller om man bare har sluttet å lytte? Kanskje man tror man selv er blitt sin egen gud, inne i egget sitt? Hva med å utvide sitt eget synspunkt i stedet for å innta premature standpunkt? Handler ikke det om å vaere menneske, å vaere engasjert, involvert og sammen med andre artsfrender?

Hvis konsekvensene av distraksjonene bare handlet om ens egen nesetipp, så hadde jeg ikke valgt å strekke ut min.

Vi må innse hvor vi er

Vi lever allerede i et samfunn som blir mer og mer polarisert, individualisert og hvor forskjellene vokser. Vi har politikere som konkurrerer i NM i one-linere. Hvor provokasjon, forenkling og stigmatisering av fremmede tilsynelatende er en sikker vinnere i kampen om innpass i eggeskallet. Vi i Norge lurer på hvordan president Donald kunne komme til makten. Mye på grunn av at man har tillatt en offentlig retorikk hvor fakta og folkeskikk ikke betyr noe. Det som er viktig, er at den gir gjenklang med ekkoet i egget ditt.

Jeg lovet meg selv for lenge siden at jeg aldri skulle si eller skrive at alt var bedre i gamle dager. Der skal jeg heller ikke i dag. Jeg skal heller våge meg på å skrive at jeg nesten drømmer om at robotisering og digitalisering tar fra oss arbeidsplassene våre, slik at vi alle må leve på borgerlønn. Kanskje da får vi tid til å sette oss ned, se hverandre i øynene og ha en meningsfull samtale. Tid til å se på alle synspunkter og fakta. Tid til å danne en egen mening og lytte til andres. Tid til å vaere menneske.

Dette innlegget handler ikke egentlig om politikk, borgerlønn eller Donald. Det handler om å banke hardt på eggeskallet ditt, slik at du løfter blikket opp fra det uviktige. At du innser hvor du er. Og så kan du selv bestemme om du vil tilbake til distraksjonene, eller bryte ut av egget for å se hva som finnes på den andre siden.

Vi har overflod av informasjon, men mangel på visdom. Vi har overflod av monologer, men mangel på dialog.