Koinonia- kassetten

Da jeg kjørte rundt i min svarte Renault 5 var det saerlig en kassett som surret og gikk.

Det var musikk fra den amerikanske jazzrockgruppa Koinonia. Studiomusikere av høy klasse, som fant hverandre i et nytt musikkprosjekt. Sugende bassrytmer fra en energisk bassist, vakre linjer fra saxofonisten som så ut som han kom rett fra byråkratjobben på skattekontoret og fine riff og spilleglede fra gitaristen. Jeg ble alltid i godt humør av å høre den kassetten. Mange år senere hørte jeg hva ordet Koinonia betydde. Det betyr fellesskap, å ha del i noe sammen med andre.

Det var et slikt fellesskap jeg lengtet etter da jeg som 18-åring kjørte rundt i bygda jeg bodde i. Noen som var trygge og greie å vaere sammen med. Noen å lene seg mot, noen å bryne seg på. Etter hvert ble jeg en del av et ungdomsmiljø som har preget meg for resten av livet. Det var noe vi var sammen om. Vi snakket ikke alltid så mye om det. Men vi visste det. I bunnen på alt så var vi også sammen om noe større enn kameratgjengen. Vi var også en del av et kristent fellesskap. For å si det litt høytidelig: Sammen var vi kirke, og vi var en del av Kristi kropp. Dette tenkte jeg ikke så mye på da jeg hørte på Koinonia-kassetten i min svarte Renault 5. Musikken ga meg glede. Og jeg tenkte; den kassetten vil jeg ikke kvitte meg med.

Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjaerligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjaerlighet, vaer ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom aergjerrighet, men vaer ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag vaere i dere som også var i Kristus Jesus! ( Filipperne 2: 1-5).