Sykeliggjør vi alminnelig liv for mye?
KRONIKK: Kroppslige fenomener, sosiale vansker eller psykisk ubehag som før ble sett som naturlige deler av det å leve, blir nå diagnostisert og behandlet. Dette gjør noe med hvordan vi opplever oss selv.
Vi trenger fortsatt påminnelser om at samfunnet kan bli så ivrig etter å studere objektive tegn, stille diagnoser og definere sykdomsårsaker at det personlige perspektivet og livet med solsider og skyggesider sykeliggjøres. Helse og sykdom er også opplevde fenomen; det vil si erfaringer som er unike. Det omfatter også hva den enkelte selv legger i friskhet eller et godt liv, sykdomsopplevelse og håndtering av en slik erfaring.
Per Fugellis budskap
Vi minnes stadig vekk den store inspirasjonskilden og folkeopplyseren Per Fugelli (1943–2017), samfunnsmedisineren. Han lyttet til folks «helsesjel», ga hver enkelt av oss kloke råd og kom stadig med kritiske bemerkninger til samfunnets orden og system. Vi har dessverre ikke lenger Fugelli å komme med slike påminnelser til oss alle.
Fugelli skrev i en av sine kronikker: «I det medisinske hus reparerer vi sykdommer. Vi skaper ikke helse.» Han pekte på medikalisering som det sentrale innen den medisinske forståelseshorisonten. Medikalisering betegner at stadig mer av kroppen og livet blir gjenstand for medisinsk diagnose og behandling. En økt medikalisering, eller sykeliggjøring (patologisering) av erfaringer som tilhører det levde livet, er blitt fremtredende i vårt samfunn.
Moderne medisin stenger helsen inne i den biologiske cellen, påpekte Fugelli. Dette betyr også at vitenskapelig medisin overtar mer og mer av det helsevernet og den sykdomsbehandlingen som folk tidligere forvaltet selv. Kroppslige fenomener som før ble sett som naturlige, eksempelvis forårsaket av aldring, blir omdefinert som noe sykelig med behov for behandling. Sosiale vansker, psykisk ubehag ved livsbelastninger som inngår som en del av livets minusposter, blir nå diagnostisert, og det blir tilbudt terapi.
Vår selv-forståelse endres
Det er selvsagt også viktig med diagnoser, som utløser behandling og rettigheter. Men det er viktig å huske at diagnostisering også gjør noe med hvordan den diagnostiserte oppfatter seg selv og hvordan hun/han blir oppfattet av andre, påpeker den norske filosofen Lars Fr. H. Svendsen. Å gi noen en diagnose er også å gi dem en ny sosial identitet og selv-identitet. Det kan bety at pasienten blir sin diagnose. Det diagnostiske blikket fører til at oppmerksomheten vendes bort fra personen og mot den generelle kategorien personen plasseres i, understreker han.
Opprinnelsen til begrepet helse kommer fra det å vaere hel. Helhet er basert på en følelse av at mennesket er en udelelig enhet av kropp, sjel og ånd. I mennesket finnes et helsepotensial som kan skape bevegelse mot helhet ut fra det en bedømmer som en god og sunn livsstil, en bevegelse mot et liv i balanse og harmoni med de egentlige verdiene i livet. Menneskets helse kan slik ses på som individets egen oppfatning av helhet, hevder den finske sykepleieforskeren og filosofen Katie Eriksson i boken «Det lidende mennesket» (s. 19–44). Hun hevder at evnen til å ta lidelse og sykdom inn i helsen er en del av helsen og at et av potensialene i god helse er å «lära oss att lida», finne mening tross sykdom, møte fare og mestre krise som en del av det å vaere, det å leve. I det virkelige liv kommer vi ikke utenom påkjenninger og tap; disse er en del av det å vaere menneske.
Kildene til gode helse
På grunnlag av Fugelli og Ingstads funn i «Helse på norsk»-studien om hva deltakerne beskriver som god helse og betingelser for denne, vises det til ulike «helsekilder». Slike er: trivsel, likevekt, opplevelse av helhet og sammenheng i tilvaerelsen, mulighet til å bevege seg mot egne mål, livskraft, selvtrygghet, tåleevne, håp og tro, samliv med naturen, naerhet til andre mennesker, bety noe for andre, arbeid som gir mening.
Det er verd å understreke at trivsel, mening med livet, venner og familie og sosial trygghet er grunnleggende. Helsen er altså relasjonell. Vi er en del av flokken, slik Fugelli fortalte oss. Både mennesket og menneskets helse kan dermed ikke skilles fra samspillet med andre og omgivelsene. Dette innebaerer en helseforståelse der de eksistensielle og sosiale forhold står sterkt. Helse forstås da som psyko-sosial-eksistensiell, og ikke bare som et biologisk fenomen. Helse skapes kontinuerlig gjennom både en individuell og kollektiv innsats.
Dagens helseproblemer er ofte komplekse, og mange av dem er relatert til den enkeltes subjektive oppfatning om hva som har betydning for å leve et godt liv. Som eksempel vil vi peke på at flere personer med diagnostisert og behandlet kronisk sykdom vil uttrykke at de har god helse. Å forstå hva mennesket erfarer som utfordrende, og hva som bidrar til å gi livsmot, kan gi innsikt i hvordan den enkelte kan og bør bli møtt av helsevesenet og samfunnet. Utgangspunktet dreier da bort fra en sykeliggjøring og mot den enkeltes opplevelser og erfaringer. Det trengs det påminnelser om.
Kroppslige fenomener som før ble sett som naturlige, eksempelvis forårsaket av aldring, blir omdefinert som noe sykelig med behov for behandling.