Ung, sint og naken
TEATER: – Det tar ett minutt, så overtar teksten all oppmerksomheten, sier Helga Guren, som er naken på scenen i teaterstykket «Dritt/La Merda».
«La Merda» ble skrevet av italienske Cristian Ceresoli og framført for første gang i 2012. Teksten bygger videre på den italienske kunstneren og samfunnskritikeren Pasolinis tanke om at forbrukersamfunnet er et totalitaert system verre enn fascismen. Siden premieren har monologen blitt satt opp på en rekke scener, men tilhørende jubel fra kritikerne. I Danmark var det «... enestående god Danica Curcic alene og nøgen på scenen» som fikk Politiken, Berlingske og andre aviser til å hente fram den varmeste applausen. I Norge er det Helga Guren som står alene på scenen.
Hennes eneste våpendrager i «Dritt» er en mikrofon. Ingen rekvisitter, ikke noe staffasje eller voldsom scenografi og altså ingen klaer. Hun starter naermest som et kunstverk på en pidestall før hun gir seg i kast med all verdens dritt. Drømmen er berømmelse, men hva må hun ofre for å komme dit?
– Dette er en krevende øvelse for min del. Jeg er vant med å ha medspillere på scenen. Å vaere helt alene er vanskelig. Det krever en annen energi og konsentrasjon, sier Guren.
Hun hadde Norges-premiere i Moss 16. september. Etter en påfølgende Østfold-turné kommer dette prisvinnende stykket nå til Rogaland Teater.
Nødvendig nakenhet
Cristian Ceresoli har flere ufravikelige krav til dem som skal sette opp «La Merda». Det handler om alt fra lyd og lys til at skuespilleren – protagonisten – skal vaere helt naken på scenen. Guren var forberedt på at det ville bli utfordrende, både for henne og for publikum, med 60 minutter uten klaer. Men vi har jobbet mye med at jeg skal finne tryggheten og friheten innenfor disse rammene, sier hun.
Guren mener også at nakenheten er nødvendig og milevis fra spekulativ.
– Her blir ikke kroppen objektivisert eller seksualisert på noen måte, tvert om. Skuespilleren som var med og utviklet stykket foreslo selv å spille uten klaer, rett og slett fordi alt de prøvde av kostymer tok fokus bort fra teksten. Jeg forstår hvis det høres litt rart ut, men det fungerer. Nå har vi spilt dette en del ganger. Det tar kanskje et minutt før teksten får all oppmerksomhet. Kroppen er bare en kropp - noe vi alle har.
Guren mener dette grepet er nødvendig for tekstens slagkraft, og en integrert del av kunstverket.
Musikalsk tekst
«Dritt/La Merda» er også skrevet med mange musikalske referanser. Monologen er delt opp i satser, ikke akter. Det brukes crescendoer (gradvis økende lydstyrke) og andre musikalske referanser Guren finner spennende å jobbe med.
– Teksten har en rytme og en oppbygning som er veldig musikalsk. Vi har tatt tak i det aspektet og jobbet mye med nettopp det musikalske i teksten. Et annet aspekt med dette stykket er at det ikke er en tradisjonell rolle her. Vi har ikke et navn og en tid og et sted å forholde oss til, slik vi gjerne er vant med. Her handler det om en stemme, en tekst. Alt annet er underordnet.
Vi låner litt mer fra de danske avisene: I «La Merda» står kvinnen på scenen med en «... endeløs strøm af fascistisk vraggods, forvredet kropsfokus, faderbindinger, spiseforstyrrelser, seksuelle ydmygelser, selvhad..». Den unge kvinnen strever med sin elendige selvfølelse mens hun innbitt sloss for å slå igjennom i en verden der lekre lår mange ganger er en forutsetning for å lykkes. Og hva gjør man ikke for 15 minutters berømmelse. Hvor mye dritt skal man egentlig tåle?
– Teksten inneholder masse kritikk av samfunnsstrukturer, av maktforhold og måten vi lever på. Og det er mye humor her. Det er et sterkt virkemiddel. Folk har lov til å le selv om settingen er litt annerledes enn de er vant med fra teateret, sier Guren.
Her blir ikke kroppen objektivisert eller seksualisert på noen måte, tvert om. Skuespilleren som var med og utviklet stykket foreslo selv å spille uten klaer, rett og slett fordi alt de prøvde av kostymer tok fokus bort fra teksten.
Helga Guren