Americana fra en nybakt far
PLATE: Han er blitt mykere, men ikke tannløs.
Phosphorescent: «C’est la vie» (Dead Oceans/Playground)
Matthew Houck har gått stille i dørene. Wikipedia er ikke engang enig med seg selv om han er født i 1978 eller 1980.
Mannen fra Huntsville i Alabama begynte å opptre under navnet Fillup Shack og ga ut en plate for egen regning i 2000. Så endret han artistnavnet til Phosphorescent og debuterte på skikkelig vis på et lite selskap i sin nye hjemby Athens.
Senere forflyttet han seg til New York og slo gjennom for fem år siden med albumet «Muchacho». Han har kortet ventetiden med et konsertalbum, men har ventet i lengste laget med oppfølgeren. Det kan skyldes en ny flytting, nå til Nashville, og oppbygging av et studio. Familielivet har også krevd sitt.
Han tar i hvert fall opp tråden der han slapp den, og singlen «C’est la vie No 2» er ikke noe dårligere enn «Song for Zula» som var drahjelpen sist.
C’est la vie, she says
But I don’t know what that means I say alright, well
C’est la vie
For ordens skyld; «c’est la vie» betyr «sånn er livet». Slik går det i denne sangen. Han står i regnet, roper i natten og venter i dagevis på et svar fra henne. Men ikke nå lenger. C’est la vie.
«New birth in New England» handler om et møte mellom mann og kvinne og en fødsel.
The very first time
We laid eyes on you
Your mama burst into tears
synger Houck som siden forrige plate har funnet kjaerligheten og blitt far to ganger.
«There from here» er lavmaelt og vakker, mens «Around the horn» åpner på mykt Spiritualized-vis. Anything is fine, once you make it fine, lyder der før han øker tempoet. I løpet av sine drøy åtte minutter folder sangen seg ut til noe stort og mektig.
«Christmas down under» begynner som en julesang fra Australia, før den tar for seg Jesus og behovet vi har for en martyr. Saerlig juleaktig er den ikke, men så er da også jula den varme årstiden på undersiden av kloden:
Hey, come find me
’Neath the lights of the tiki bars
«My beautiful boy» er av den typen sanger nybakte foreldre ofte skriver, om barnet som får en til å tro på framtiden. Houck synger som en krysning mellom Lennon og Prince, og sangen er like vakker som den bør vaere.
«These rocks» likner en countrygospel, men han ber ikke noen om å løfte byrden han baerer. Den er hans egen, og slik vil han ha det:
These rocks they are heavy
Been carrying ’em
Around all my days
I guess I wouldn’t have it
Any other way
Det er en nydelig sang, som etterfølges av en lang instrumental kalt «Black waves/silver moon», en fortsettelse av introen «Black moon/silver waves». Nøyaktig hva sangene heter er ikke hjemmesiden, presseskrivet og nettet enige om, men jeg holder meg til førstnevnte.
Produksjonen har han tatt seg av selv, i sitt eget studio. Ni kutt inkludert to instrumentale partier er ikke all verdens etter å ha ventet i fem år, men Phosphorescent er forhåpentlig på gang igjen.
Dessuten har han med denne platen levert et par av årets fineste sanger, på linje med folk som Father John Misty og Israel Nash.
Beste spor: «C’est la vie No 2» , «Around the horn», «These rocks».