Laer meg søvnens språk, Gud!

Alle er barn når de sover. Da er det ikke krig i dem.

De åpner hendene og puster i den stille rytme som himmelen har gitt menneskene.

De spisser munnen som små barn og åpner hendene halvt alle, soldat og statsmann, tjenere og herrer. Stjernene står vakt da og det er en dis over hvelvene, noen timer da ingen skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da når hjertene er som halvt åpne blomster.

Ord som gylne bier skulde trenge inn der.

– Gud, laer mig søvnens sprog.

Vår tid trenger mer av søvnens språk. Ordene til Rolf Jacobsen baerer en stille kraft i seg. Når jeg leser om søvnens språk, tenker jeg på ordene fra Jesus i hans tale som er blitt kalt Bergprekenen. På fjellet samler Jesus sine disipler og sier ord som brenner som fakler midt i den mørke natta. I møte med store utfordringer i vår tid, trenger vi kraften fra søvnens språk.

Noen sier dette er naivt, og puslete. At det blir for enkelt. Men hva om vi enda mer øver oss på søvnens språk. Hva kan da skje? Kan kjaerlighetens makt åpne konflikter og slå i stykker murer som vi trodde skulle stå der for alltid?

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og laerte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet (Matteus 5:2-7).