Høstjakt på Lysefjord-svin
KRONIKK: Synet på toppen av Kjerag i juni 2017 var knapt til å tro.
Naer 1000 meter over Lysefjorden raget en diger konstruksjon mange meter over avgrunnen, som om noen hadde begynt på en hengebro i retning Lysebotn.
Det som så ille nok ut fra fjorden, så enda verre ut fra toppen: Foruten den gigantiske metall-konstruksjonen som var boltet fast over Kjerags bratteste stup, hadde noen strukket 3 x 800 meter statisk tau på tvers av hele Nesatind-kløften, montert med et større antall ekspansjonsbolter i hver ende.
Det viste seg at en polsk gruppe som kaller seg Dream Walker hadde fått tillatelse til å montere denne riggen, samt etablere teltleir for 20 personer på toppen av Kjerag. Hensikten var å selge strikkhopp til de som ønsket et lettkjøpt, men ikke billig adrenalinkick. 800 euro skulle arrangøren ha for å la folk falle fritt og dingle i nevnte tau. I fire uker fikk denne gruppen tillatelse til å okkupere Kjerag-platået til et kommersielt jippo hvor allemannsretten ble utnyttet på bekostning av andre brukere.
Verneområde?
Som en del av Frafjordheiane landskapsvernområde er Kjerag underlagt strengt vern. I forskrift om verneplan framgår det at allmennheten skal ha mulighet til enkelt friluftsliv hvor naturen i liten grad er tilrettelagt. I lys av dette er det oppsiktsvekkende at den lokale vernemyndigheten tillot en kommersiell aktivitet som bryter med intensjonene i vernet.
I en bekymringsmelding til Miljødirektoratet sendt høsten 2017 stilte vi spørsmål ved dette, og om den lokale forvaltningen av Kjerag er baerekraftig. Direktoratet har hittil ikke gitt et skikkelig svar med tydelige styringssignaler.
I mellomtiden har «Mission Impossible 6» blitt spilt inn på Preikestolen med tilhørende tilrettelegging og restriksjon i allemannsretten. Vi deltok i dette filmprosjektet, og vi har også bidratt i andre produksjoner der en viss tilrettelegging har vaert påkrevd.
Til info så har vi alle tre sivile jobber som ikke har med Lysefjorden å gjøre, men i kraft av å vaere fjellklatrere med lokal naturkjennskap og sikringsteknikere i bratt lende deltar vi sporadisk i ulike prosjekt av denne typen langs Lysefjorden eller andre steder i Norge. Noen vil si at vi både har svin på skogen og sitter i glasshus. Samtidig har vi og våre kolleger i sikringsbransjen strukket oss langt for å bidra til at prosjektene er blitt gjennomført på en skånsom måte med bruk av sporløse sikringsmidler.
Åpner for mer liberal praksis
I den grad myndigheter, ekstremsportutøvere, sikringsfolk eller andre har svin på skogen langs Lysefjorden, er det på tide å starte høstjakta. Saken er nemlig at Verneområdestyret for Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiane og Frafjordheiane landskapsvernområde (SVR) nylig har sendt utkast til «Føringar for motorferdsel og ekstremsportaktivitetar på Kjerag» på høring. Dette er en gylden anledning til å påvirke den fremtidige forvaltningen av et enestående naturområde. I høringsutkastet åpner Verneområdestyret for en mer liberal praksis hva gjelder blant annet installasjon av borebolter, på tross av at forskriftene forbyr boring i fjellet. Vi har liten forståelse for at vernemyndighetene er mer opptatt av å tilrettelegge for ekstremsport enn å sikre lovpålagt landskapsvern. Et totalforbud mot bolting vil vaere enklere å forvalte, og det motiverer for bruk av mer moderne og skånsom sikringsteknologi.
Små ekspansjonsbolter kan sies å vaere bagateller, saerlig i lys av større trusler som forvaltningen på Kjerag må forholde seg til: En økende strøm av turister med tilhørende tilrettelegging i form av sherpa-stier, kjettinger og gjerder, sikringsbu og en mulig turistforeningshytte. Når går vi for langt i å tilrettelegge for en turisme som uten bevisst styring ødelegger naturen den lever av? I et slikt perspektiv er også de små boltene prinsipielt og symbolsk viktige. Preikestolen og Kjerag har nok hull. Ingen av disse natur-ikonene fortjener en slags sesongbetont perforering for å tilfredsstille adrenalin-junkies. I lengden er denne typen tilrettelegging heller ikke baerekraftig.
Paradoksal forskjellsbehandling
I tillegg kommer spørsmålet om motorisert ferdsel.
Det er et paradoks at Røde Kors sine vinterpatruljer knapt får lov å øvelseskjøre med snøscooter i verneområdet, men det tillates hundrevis av flyvninger i forbindelse med basehoppernes årlige helikopter-boogie. I disse dagene framstår Kjerag mer som en sirkusarena for grenseløs selvrealisering enn stille natur for enkelt friluftsliv. Bruk av helikopter i forbindelse med basehopping kan kun begrunnes ut fra bekvemmelighetshensyn. Hvorfor skal en liten gruppe høyst mobile ekstremsportutøvere ha et slikt privilegium i et landskapsvernområde?
Alle som er satt til å forvalte Kjerag bør tenke gjennom disse paradoksene og revurdere etablert praksis. Kjerag trenger et strengere vern fordi uberørt natur har en egenverdi. Det er den ville og utemmede naturen turistene kommer for å se. Vi håper at Verneområdestyret vil innføre en mer restriktiv forvaltning av en natur-destinasjon i verdensklasse. Det bør vaere plass til ekstremsport på Kjerag, men utøverne må ferdes sporløst og etterleve lovfestet vern. Det samme må gjelde kommersielle prosjekter.