Gjenkjennelig om å få barn

ROMAN: Jovisst kan vi godt få barn. Men da blir det også svigerforeldre, pengetrøbbel, lite søvn, utroskap, bleier og alt som hører med.

Jan Zahl og Mari Grydeland: Vi kan godt få barn. Roman. Tiden.

Hva gjør man når man har vaert sammen noen år, har jobb og to inntekter og plutselig virker det som om alle rundt deg får barn? Denne romanen beskriver godt følelsene mange nok sitter med når de vurderer det store spørsmålet om man skal gå til det store steget og få en baby. For når passer det egentlig best?

I 2004 ga Zahl og Grydeland ut romanen « Vi kan godt kysse», om Frank og Erle som etter mye strev finner hverandre. Zahl skrev historien fra Franks perspektiv, på nynorsk, og Grydelands bokmål fortalte Erles versjon. Her fortsetter de med samme oppskrift. Nå er Frank og Erle blitt eldre, og med de nye utfordringene som da følger med.

Allerede når man har bestemt seg for å prøve å få barn, begynner det. Hvor skal man bo? Hva skal barnet hete? Når og til hvem skal man fortelle om graviditeten?

Romanen passer nok ekstra godt for 20- og 30-åringene som er midt oppi dette. For det handler om moderne utfordringer som mange par møter: Å sjonglere karrière med småbarnsliv, og samtidig bevare et sprudlende kjaeresteforhold. Oppi dette er det også svigerforeldre, pengetrøbbel, lite søvn, utroskap, bleier og små og store utfordringer.

Det handler om at man nok aldri får det gamle livet sitt tilbake, og om hvordan man skal kunne justere seg inn i et annet hakk for å takle det nye. De skriver om hvor selvutslettende, men også gledelig, det kan vaere å få barn. Og som de skriver i romanen: «Dei seier det skal vere så givande å få barn, og det stemmer jo. Men det er ingen som seier høgt kor kjedeleg det er, kor dårleg match det er mellom barnets glede over repetisjon og den vaksne sitt behov for progresjon.»

Romanens form, ved å vise både kvinnen og mannens perspektiv fra samme situasjon, minner om tv-serien «The Affair». I denne romanen kunne de nok ha trukket det ennå lenger, og latt de to versjonene vaere enda lenger fra hverandre. Nå kan det til tider vaere nyanseforskjeller, og da kan det bli lite overraskende å lese versjon to. Ellers fungerer dette grepet svaert godt. Romanen er feel good, lettlest, humrende gjenkjennelig, og god i sin sjanger.

Jan Zahl er journalist i Stavanger Aftenblad.