I andres sko hele dagen

FOLKINTERVJUET: Skomaker Kjetil Bertelsen har blitt ved sin lest i 30 år. Bare én gang har han tatt ordentlig lunsjpause på jobb.

– Det er ikke det at jeg elsker sko, sier Bertelsen.

Likevel har han altså skodd seg på andres sko i tre tiår. Sentrums eneste skomaker har heller ingen planer om å gi seg med det første.

– Jeg synes det er veldig behagelig å vaere min egen sjef.

Etter at han flyttet ut av Arkaden, har han kunnet åpne og stenge døra til butikken når han vil. Før, da han måtte følge senterets åpningstider, kunne arbeidsdagene gjerne bli 15 timer lange. Bertelsen var alene, og kundene var mange.

– I de travleste periodene kom kona og ungene og besøkte meg på jobb.

Heller jobb enn Netflix

Kundene har fulgt med ham til smauet bak Havanamagasinet, og videre til Søregata. Hver dag får Bertelsen inn rundt 30 par sko som må fikses. For å holde kundenes ventetid under smertegrensen på to uker, jobber han gjerne søndager. I tillegg jobber han hver lørdag. Akkurat det gjør egentlig ikke så mye etter at kona Monica ble med i bedriften for snaut seks år siden.

– Vi koser oss jo, og kan like godt vaere her enn å se på Netflix hjemme. Det er veldig gøy her etter at hun endelig ville vaere med, sier han.

I tjue år hadde Bertelsen mast om at hun måtte bli kollegaen hans. Først da han fikk en splint i øyet, og måtte lukke øynene i fire dager, måtte kona steppe inn. Siden har det vaert de to, både hjemme og på jobb. Julebordet i fjor var på en fredagskveld, hjemme med den vanlige nachosen.

Kastet konas sko

Ifølge ordtaket er det skomakerens kone som er dårligst skodd.

– Det er veldig riktig, skyter Monica Bertelsen inn fra disken.

– Sko jeg har levert inn til ham tidligere, har jeg som regel aldri fått tilbake!

– Det er jo fordi hun har handlet dårlig kvalitet. Så når hun har levert sko til meg, har jeg kastet dem, svarer ektemannen.

Humor er viktig for kollegaparet. De har det fantastisk på jobb, selv når det koker. Pauser blir det aldri tid til, det blir helst et tygg av maten mellom hver kunde. Bertelsen har prøvd, i Arkaden-epoken.

– Jeg gikk ut av lokalet, slik folk gjerne gjør når de har pause. Men det var kjedelig, det var jo ingenting å gjøre ute, sier Bertelsen.

Derfor prøvde han en dag å ha lunsjpause inne i verkstedet. Han låste døra, og hang opp et skilt hvor det stod «lunsj».

– Men det endte bare med at folk hamret på døra uansett, så det sluttet jeg med.

Én ferieuke

Han har kriget med Heimevernet, og greide til slutt å unnslippe verneplikten et par år før tiden. Ukelange militaerøvelser er dårlig butikk for en selvstendig naeringsdrivende som har leie å betale og kunder å betjene. Av samme grunn er skomakerparet heller ikke utskjemte med ferie.

– Vi greier som regel å ordne oss med en uke fri på sommeren, og kanskje klarer vi en uke til i løpet av året, sier han.

Likevel ville Sandnes-mannen hatt en annen jobb. Han stortrives.

– Men jeg vil tro folk ser på det som et møkkayrke. Det er nok få som vil ha en sånn jobb i dag, slik det også har vaert med andre praktiske yrker.

Egentlig skulle heller ikke han bli skomaker, men da han var ferdig på tømrerutdannelsen, var det ingen jobb å få. Han

aldri