Fargeklatt, eier og gründer
LEDER: Det er den spesielle organisasjonsformen som er bakgrunnen for den siste ukens oppstandelse i miljøstiftelsen Bellona. Organisasjonen ligner mer på en gründerbedrift enn en medlemsorganisasjon.
Mange kalte Carl I. Hagen for partieier i sine velmaktsdager i Fremskrittspartiet. Det var langt på vei sant, men han måtte ha partiorganene med seg for å gjennomføre sine utrenskinger og andre endringer.
Bellona er ikke en tradisjonell, norsk medlemsorganisasjon. Det er en stiftelse, der gründer Frederic Hauge har sikret seg det meste av makten. Blant annet har han rett til selv å velge styreleder og ytterligere to av styrets fem medlemmer. Han velger også to av styrets tre varamedlemmer og trenger ikke ha noe landsmøte bak seg.
Bellona minner derfor mer om en familieeid bedrift, med en eksentrisk eier, enn om en organisasjon slik de fleste nordmenn kjenner det.
Jaerbuen Rune Haaland var medstifter og «medeier» av Bellona fram til han trakk seg ut for 16 år siden. Til Dagens Naeringsliv sier Haaland at det var et poeng at Bellona skulle vaere en organisasjon som kunne snu seg raskt rundt. Han angrer ikke på at han overdrog sine rettigheter til Hauge, som han kaller «visjonaer». «De som er opptatt av medlemsdemokrati kan gå til Naturvernforbundet,» sier han.
Forrige uke gikk hele ledelsen i Bellona av. Verken de eller Frederic Hauge, som er gått inn som daglig leder igjen, legger skjul på at det handler om en konflikt mellom Hauge og ledelsen. Altså slik vi kjenner det fra naeringslivet, der det av og til skjaerer seg mellom eiere og ledelse.
Her skal vi skynde oss å legge til at Bellona formelt sett er en stiftelse og at Frederic Hauge formelt sett leder stiftelsen. Han eier den ikke formelt.
Det er ikke tvil om at Frederic Hauge er en idealist. Han er også visjonaer og det ligger mye kløkt bak oppbyggingen av organisasjonen/bedriften. Veien fra pipeklatring og strikkegensere på 1980-tallet til dress, slips og internasjonal virksomhet i dag er imponerende. Men den har også kostet. Det har vaert både nedturer og nedbemanninger. Og folk har sluttet i protest før.
Det er vanskelig for utenforstående å ta stilling til hvilken av partene som har mest rett, men saken gir et nytt innblikk i en organisasjon og en organisasjonsform som er ukonvensjonell og svaert utypisk i norsk sammenheng. Akkurat det gjør Bellona til en fargeklatt i norsk offentlighet.