Italiensk salat

KOMMENTAR: Italias regjering legger opp til et statsbudsjett som nesten garantert vil bringe landet i konflikt med EU og Verdensbanken. Blir Italia det neste Hellas?

Den sammenraskede regjeringen i Italia, en koalisjon mellom det høyrepopulistiske Liga Nord og den generelt populistiske Femstjernersbevegelsen, som kom til makta etter det som bare kan karakteriseres som et protestvalg tidligere i år, har nå lagt fram sitt første statsbudsjett.

Dette budsjettet har allerede skapt bestyrtelse blant de økonomisk ortodokse i Brussel, Frankfurt og Washington, som er byene som huser hovedkvarterene til den såkalte «økonomiske troikaen», med andre ord EU, den europeiske sentralbanken og Verdensbanken (IMF).

Skyhøy statsgjeld

Denne samme troikaen var ansvarlig for hestekuren som det gjeldstyngede Hellas ble satt på etter den internasjonale finanskrisen i 2007/2008, og som endte med at den greske regjeringen ble tvunget til å godta betingelser som har etterlatt store deler av befolkningen i relativ fattigdom, med sterkt svekkede velferdsordninger og høyere pensjonsalder.

Italia har den nest høyeste statsgjelden per innbygger i hele EU, etter nevnte Hellas. I år ligger gjelda på smått imponerende 130 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), mens snittet i EU ligger rundt 90 prosent. Denne høye gjeldsgraden er svaert bekymringsfull, mener troikaen. Skulle Italia få problemer med å betjene gjelden, vil dette skape sjokkbølger i de internasjonale finansmarkedene.

Stor andel fattige

Italia er nemlig en økonomisk supermakt. Den italienske økonomien er den 9. største i verden, og landet er med i den eksklusive G7-klubben som omfatter verdens ledende demokratiske økonomier. Italia er en stor landbruksnasjon, men har også en betydelig bilproduksjon, motebransje, turisme, kjemisk industri og høyteknologisk virksomhet, inkludert våpenindustri.

Samtidig er det ikke tvil om at mange italienere ikke får ta del i denne økonomiske velstanden. Over 10 prosent av italienerne er arbeidsledige (blant unge er tallet mye høyere), og over 20 prosent av befolkningen – saerlig i landets sørlige del – lever på under 10.000 euro, eller rundt 90.000 kroner, i året.

Dyre valgløfter

Den økonomiske veksten i Italia, selve den hellige gral for rettroende kapitalister, er svak. Og produktiviteten er også svak. Altså jobber italienske arbeidstakere mindre effektivt enn de burde, mener den økonomiske intelligentsiaen.

De to partiene som nå sitter med makta i Italia, et land som riktig nok er kjent for å skifte regjeringer i et frenetisk tempo, har begge kommet med valgløfter de akter å holde. Femstjerners-bevegelsen fikk en masse stemmer i det fattige SørItalia ved å love en slags garantert minsteinntekt til alle, altså en form for borgerlønn. Liga Nord, på den annen side, gikk til valg på massive skattekutt og en flat skattesats.

Budsjettunderskudd

Dette er, som de fleste vil innse umiddelbart, to økonomisk/politiske grep som ikke nødvendigvis er lette å forene med et pålegg om økonomiske innstramminger. Budsjettet som er lagt fram gjør ingen forsøk på å lette Italias gjeldsbyrde. Tvert imot, det legger opp til et budsjettunderskudd på 2,4 prosent av BNP. Den teoretiske tålegrensen i EU er et underskudd på 3 prosent, men det hindrer ikke at alarmen går. Fordi Italias gjeldsgrad allerede er så høy.

Situasjonen i Italia vil bli en anskueliggjøring av to diametralt forskjellige syn på økonomisk politikk. Mens troikaen, som i tilfellet Hellas, anbefaler å spare seg ut av problemene ved å kutte i velferden og føre en stram økonomisk linje, ønsker Italias regjering å bruke penger for å tjene penger.

Bruke for å tjene

Dette er ikke så eksotisk som det kanskje kan høres. Det finnes en stor gruppe økonomer som nettopp anbefaler en såkalt ekspansiv tilnaerming, der Staten bruker penger for å stimulere en slumrende økonomi. Disse økonomene mener at spare- og kuttepolitikken tvert imot kan forsterke problemene i stedet for å løse dem.

Italias finansminister, liberalisten Giovanni Tria, er ikke politiker, men professor i økonomi. Han ble hentet inn i regjeringen i mai for å lose i havn de store reformene regjeringen ønsker. Han argumenterer nettopp for at de radikale grepene som er foreslått, vil føre til økt verdiskaping og økt produktivitet, ut fra den velkjente (men svaert dårlig dokumenterte) teorien om at lavere skatter fører til mer investeringer og mer verdiskaping.

Too Big To Fail

Troikaen ser på dette med stor skepsis. Skulle Italias økonomiske problemer bli forsterket, og landet får problemer med å betjene statsgjelden (som vil stige med det foreslåtte budsjettet), må Brussel, Frankfurt og Washington finne ut hva de skal gjøre.

Ett er sikkert; det skal mye til at Italia kan behandles med den samme enestående brutaliteten som ble Hellas til del. Det er så sin sak å utsette 11 millioner grekere for en form for økonomisk utpressing. Italia har seks ganger så mange innbyggere, og er en dominerende aktør i EU.

Da den internasjonale finansbransjen ble brakt til randen av stupet av sin egen ufattelige grådighet i 2007, ble enkelte banker erklaert for «too big to fail», altså for store til at man kunne la dem gå konkurs. I stedet tok nasjonalstatene regninga, en regning som selvsagt ble sendt videre til skattebetalerne. En liknende situasjon kan oppstå i forholdet mellom EU og Italia.

Italias regjering ønsker å bruke penger for å tjene penger. Det bekymrer de ortodokse økonomene.