Om straff og lidelse

DRØSET: Gjennom hele mitt liv har jeg vaert tvunget til å følge skjebnens dunkle irrganger.

Siden jeg er født og oppvokst på dette forblåste neset mellom fjorden og havet, der regnbygene kommer rett inn fra siden og pisker oss siddiser til blods, er jeg dømt til å holde med Viking på livstid, fotballklubben som mer enn noen annen fremstår som selve manifestasjonen av skuffelse.

Hvorfor, griper jeg meg selv i å rope mot den stålgrå himmelen som henger så lavt over trehusene, hvorfor ble jeg ikke født i Barcelona, Torino eller Liverpool?

Hva har jeg gjort galt som fortjener denne vanskjebnen?

Like fullt er det som om høyere makter griper inn, når man minst venter det.

Som for eksempel ved Mirakelet i Haugesund, da Viking var dratt i norled for å knuse arabernes stolthet Vard og dermed rykke opp igjen til fotballens ypperste selskap, bare for å oppleve at Vard ledet 2-1 fem minutter før fulltid.

Idet alt håp syntes å vaere ute utlignet De mørkeblå til 2-2, noe som ikke ville hjelpe. Viking måtte vinne denne kampen for å rykke opp.

Så inntraff Mirakelet i Haugesund: Lyngdals store sønn, Alf Kåre Tveit - hvis navn for alltid er risset inn i historien med gullskrift - headet ballen ut av Vard-keeperens klyper, for så å bli felt av den samme.

Det ble straffe til Viking. Fire minutter på overtid.

Arild Ravndal tok fart og sparket den 450 gram tunge ballen gjennom regndråpene i den høstgrå haugesundsluften, og med det rykket Viking opp igjen i toppen av norsk fotball, der klubben hører hjemme.

I høst må enda et mirakel til for at Viking skal rykke opp, men rare hendelser har inntruffet før.

Husk at vi har en lyngdøl på laget nå også: Nr. 11 - Tripic.

Ingen lag i førstedivisjon spiller så godt som oss. Når vi er gode.

Nå må vi vaere gode!

Husk at vi har en lyngdøl på laget