Den magiske kjaerligheten
PLATE: Han fortsetter sin vei inn i elektronikken.
John Grant: «Love is magic» (Bella Union/Border)
Det som startet med myke synther på solodebuten «Queen of Denmark», ble til hardere elektroknikk på «Pale green ghosts». «Grey tickles, black pressure» var enda et steg i den retning, og nå har John Grant alliert seg med Ben «Benge» Edwards» fra elektrotrioen Wranger.
Tidligere i år ga Grant ut en plate sammen med dem under fellesnavnet Creep Show, og Benge er en fyr som kjenner sine synther. Han er medprodusent på albumet, innspilt i hans studio i Cornwall.
Grant mener dette er lyden han alltid har lett etter. Mer Devo, mer Einstürzende Neubauten. Det betyr ikke at han bryter med det gamle. Har har hentet inn bassist og korist Paul Alexander fra Midlake, Texasbandet som Grant brukte på «Queen of Denmark».
Grant åpner «Metamorphsis» der han ramser opp ting som er galt med verden. Baby’s in the whitest house, playing with his toys, snakkesynger han og spør: Who created Isis? Deretter morfer sangen til noe mørkt om morens død, før den snur igjen.
Tittelkuttet «Love is magic» er hans budskap til oss. Kjaerligheten er magisk, ikke tragisk. 50-åringen har funnet den på Island. Veien dit har ikke vaert lett, med en vanskelig oppvekt som homofil uten støtte hjemmefra. Han har vaert innom piller, alkohol og kokain, og han er smittet med hiv.
When the door opens up for you Don’t resist, just walk on through
There is nothing left to lose
På «Tempest» tar elektronikken over. Den gamle Grant viker plass for den nye, men det hadde ikke gjort meg noe om kuttet hadde vaert et par minutter kortere. «Preppy boy» sitter bedre, med kald 80-tallslyd som driver sangen ut på dansegulvet.
Han fortsetter med «Smug cunt». Først tiltenkt Putin, men det er slik jeg ser Trump, sier Grant – Putin er smartere.
Herlige «He’s got his mother’s hips» er noe som David Bowie kunne lagd i sine danseglade år. Sju og et halvt minutt lange «Diet gum» er en deilig tirade av skjellsord og stoisk respons.
Grants tro på kjaerlighetens magi har med Island å gjøre. Det var der han traff kjaeresten, eller som han synger i «Is he strange»: He was on an island in the North Atlantic Ocean, just minding his own. He was just doing his thing, and in that moment everything changed.
Norsk brunost nevnes også, kanskje for første gang i en sang på engelsk. Brown Norwegian cheese rimer fint med do not please, selv om det er tatt ut av sammenheng.
«The common sniper» refererer til vadefuglen enkeltbekkasin som lager en lyd ved å vibrere med fjaerene på stjerten. Sangen handler om å se et annet menneske slik det virkelig er og ikke slik du ønsker at det skal vaere.
Han avslutter med gripende «Touch & go», om soldaten Bradley Edward Manning som ble dømt til fengsel i 35 år for å ha sendt naer 750.000 dokumenter til Wikileaks. I fengslet har Manning erklaert seg som en transperson og har skiftet navn til Chelsea Elizabeth.
Grant lar seg imponere av styrken dette må ha krevd for en som er blitt stemplet som en forraeder, som selv døden er for god for. Not one of them could last three minutes in your shoes.
Det er ingen ny «GMF» eller «Grey tickles, black pressure» her, og heller ingen sang med et skuespillernavn i tittelen. Men det er en flott plate, og Grant har klart det igjen.
Beste spor: «Preppy boy», «He’s got his mother’s hips», «Diet gum», «Is he strange», «Touch and go».