Vitenskapens kolonisering av livsverdenen

GJESTEKOMMENTAR: I det siste har det rast en debatt om avkolonisering av akademia. Kanskje bør vi heller diskutere i hvor stor grad vitenskapen har kolonisert vår livsverden.

Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) tok nylig til orde for en «avkolonisering» av akademia, at vitenskapen bør bli klar over sin hvite, vestlige slagside og få et større mangfold av stemmer på pensum. Reaksjonene mot SAIH har vaert krasse og kanskje noe overdrevne.

Vitenskapens tidsalder

På tross av tanker om avkolonisering, samt klimaskepsis og konspirasjonsteorier, er det store bildet at vitenskapen har blitt stadig mer omseggripende de siste par hundre år. Vi lever i vitenskapens tidsalder.

Vitenskapskritikk er verken nytt eller originalt, likevel kan det vaere viktig å iblant minne oss om noen av dens farer og fallgruver. Selvsagt kan ingen for alvor vaere mot forskning. Men det følger alltid en del med på lasset, fordi vitenskapelige metoder griper direkte inn hva vi fokuserer på og hvordan. Vitenskapen baserer seg på det målbare, det som kan tallfestes, de statistiske sammenhenger og den objektive distanse. Det individuelle, partikulaere, og det som ikke lar seg måle blir neglisjert.

Testingen og den teknokratiske kontrollen over skolen er et aktuelt eksempel. Verdier og kvaliteter som ikke er målbare og som ikke kan studeres empirisk, blir nedprioritert: Hva vil vi med skolen? Hvilken verdi har barndommen? Hva er et godt liv, og hvordan kan skolen forberede oss på det? Dette er ikke empiriske spørsmål som kan avklares med forskning. Derfor setter vi parentes rundt slike store spørsmål og verdivalg, og i stedet fokuserer vi på det målbare og tester og teller i et halsbrekkende tempo. «Det som virker» er den hellige gral.

Allerede sosiologiens far Max Weber hevdet at det moderne samfunnet utvikler seg mot et «rasjonalitetens jernbur», der ekspertvelde og teknokrati dominerer i stadig flere deler av samfunnet. Denne koloniseringen av livsverdenen var også den tyske politiske tenkeren Jürgen Habermas opptatt av.

Baksiden av teknologien

Vitenskapens eventyrlige teknologiske utvikling har gitt en enorm økning i levealder og en materiell velstand uten sidestykke. I seg selv ubetinget positivt. Men nøyaktig de samme prosesser har også gitt store uønskede konsekvenser. Man kan kort nevne klimakatastrofe, artsrasering, ødsling av naturressurser, kort sagt en verden på randen av økologisk kollaps.

Vitenskapens fabelaktige suksess i å forklare og manipulere materien har bidratt til et endimensjonalt verdensbilde. Vi tror at det materielle er det grunnleggende virkelige, fordi materielle forklaringer er det eneste vi er interesserte i. Problemet ligger altså ikke i de fakta man frembringer, men i det mekanistiske verdensbildet man fortolker dem i – et verdensbilde som verken har plass til åndelige erfaringer, tanker om en gitt mening med vår eksistens, eller ikke-materielle sammenhenger og mønstre i tilvaerelsen. I dag kan intellektuelle knapt snakke om slikt uten å sette sitt rykte på spill. Vi som samfunn mangler et språk for dette.

Dette er alvorlig. Det brenner en religiøs og metafysisk ild i mennesket. Dersom den ikke får naering, dør den ut, og vi mister noe som kultur. Å tilegne seg og holde liv i slike tradisjoner krever aktiv, felles innsats. I en tid der stadig faerre tror på Gud i tradisjonell forstand, men like fullt har beholdt en åndelig åpenhet, kan det vaere nyttig å minne om at mange av vår kulturkrets’ skarpeste sinn har balt med åndelige spørsmål i en intellektuell ramme, fra Platon til Plotin, Paracelsus og Newton. Jung og Steiner er blant de siste eksponenter. Ja, denne tradisjonen er like europeisk som mye annet vi soler oss i glansen av.

Ideologisk historieskriving

Hvor er denne tradisjonen blitt av? Ifølge Wouter Hanegraaf, en av verdens ledende forskere på vestlig esoterisk tradisjon, skjedde et vannskille i reformasjonen, da man ville rense kristendommen for all hedendom og slagg som hadde samlet seg i løpet av historien. Senere overtok opplysningsfilosofene denne tankegangen. Protestanten Jakob Brucker skrev på midten av 1700-tallet en filosofihistorie som skulle vise seg å få stor innflytelse. Her skilte han mellom tre hovedlinjer i tenkningen, to sanne og gode, kristendom og rasjonell filosofi. Den tredje derimot, var forkastelig – platonisme, hermetisme, alkymi, astrologi, kabbala, gnostisisme og annen «hedendom» – det meste vi i dag kaller den esoteriske tradisjon.

Da Diderot gjentok den samme tredelingen i den store franske encyclopedien, ble den for alvor popularisert. Sammen bidro altså kristne og opplysningsfilosofer til å strupe en hovedstrømning i vår intellektuelle historie. Siden har kristendommens åre også tørket inn, slik at kun én strøm renner i dag. Til gjengjeld oversvømmer den samfunnet og er den eneste premissleverandør for verdensbildet.

Håpet mitt er tredelt. For det første at vi kan verne noen deler av livsverdenen fra å bli invadert og uthult av knusktørr formålsrasjonalitet. For det andre at vi blir mer bevisst at vi har en lang europeisk esoterisk tradisjon som er undertrykket og glemt. Og sist, men ikke minst, at vi kan få en offentlighet der vi kan snakke om åndelige og metafysiske emner uten å bli møtt av latter eller en vegg av taushet.