– Glad det finnes sånne jobber
FOLKINTERVJUET: Da hun ikke klarte å leve av å vaere musiker, ville Elisabeth Dahl bidra til at andre kunne leve av sin kunst.
Hun var helt sikker på at hun skulle leve av å spille trombone. Musikken hadde vaert så altoppslukende siden barndommen, da skolekorpset og tverrfløyta kom inn i livet hennes. 15 år gammel fikk hun veldig, veldig lyst til å laere seg å spille trombone ordentlig. Hun øvde masse, og ble etter hvert god nok til å studere musikkvitenskap og å prøve å leve av musikken. Etter å ha forsøkt å jobbe profesjonelt som musiker en kort stund, fant hun ut at det ikke gikk.
– Jeg hadde sterk konkurranse, og skjønte at det var en konkurranse jeg ikke kunne vinne. Trangen min til å formidle fra scenen var ikke like sterk som hos de andre, sier Elisabeth Dahl.
Da viste det seg at hun trives veldig godt med å tilrettelegge og sørge for at ting skjer. Det kommer godt med i den nye jobben som sjef på Sandnes kulturhus. Der kan Dahl fortsatt formidle opplevelser til folk, og få folk inn dørene, uten å selv stå på scenen.
– Jeg er glad for at det finnes sånne jobber, det er utrolig givende. Nå kan jeg bidra til at andre kan leve av kunsten sin.
Det har hun tidligere gjort blant annet i rettighetsselskapet Tono, som kulturleder i Lillesand, og i Filmkraft Rogaland. Det var kjaeresten som dro henne til Rogaland og Bryne.
– Å bo på Bryne blir finere og finere. Så har jeg jo en mann som har bygget det som må vaere Norges fineste kino der, hehe (kinosjefen på Bryne, journ.anm). At Bryne finner ut at de vil satse på kultur for å få mer liv i sentrum, framstår for meg som det eneste rette.
Spiller fortsatt
Selv om hun ga opp musikeryrket, ga ikke Dahl opp trombonen. «Bare for kos» har hun spilt på en bluesklubb i Florida som hadde undertøy i takvifta, og blåst samtidsmusikk ut av instrumentet mens det stod i en bøtte med vann. På turné med et salsaband i Chile spilte hun foran mange tusen på en strikkefestival. For å komme inn på scenen måtte hun og to-tre andre fra bandet løfte opp det tunge ermet fra verdens største strikkegenser.
På scenen i Sandnes kulturhus kommer Dahl aldri til å stå, tror hun.
– Den plassen er nok for folk som øver mer enn meg. Jeg øver nesten ikke i det hele tatt, er vel sannheten. Men ikke skriv det, da blir det bråk med dirigenten i storbandet jeg spiller i, hehe. Neida, jeg tror ikke det er en hemmelighet, dessverre.
Men går det lange tider uten at hun får spille, kjennes det som om noe er galt. Hjemme går det ofte i standard jazz.
– Spotify kan brukes til så mangt. Der finnes lydspor man kan spille oppå. De er nok egentlig for det meste laget for karaoke, da.
Lar telefonen ligge
Synge gjør hun bare for moro skyld, men så ofte hun kan.
– Jeg har for det meste vaert backupvokalist, siden jeg har spilt en del i blåserekke. Da får man gjerne synge litt også.
Noe av det beste hun har sett på en scene noensinne er Pink Floyd.
– Artister må få meg til å leve meg inn i forestillingen, slik at jeg kommer et annet sted. Jeg synes jeg er flink til å la meg rive med, og prøver å la telefonen ligge. Jeg er god til å ta de obligatoriske bildene til Snapchat og Instagram tidlig, så er jeg ferdig med det. Da får jeg resten av opplevelsen uten skjermen mellom meg og scenen.
Hva som er drømmeoppsetningen i Sandnes, har hun ikke svar på.
– Det er som når folk spør hvilken film som er favoritten min. Da svarer jeg at den beste filmen ikke er laget ennå. Sånn er det med den beste kulturopplevelsen også, det vet jeg ikke hva blir. Den finnes ikke ennå.