Gudfeldig
SØNDAGSTANKER: Julen for snart sju år siden feiret vi som familie i Sør-Afrika. Vi besøkte vår eldste sønn som var utvekslingsstudent i Cape Town.
Denne juleferien skulle for meg bli en døråpner til et dypt, dypt vennskap med en afrikansk kvinne. Det var i St. George katedralen, i sentrum av Cape Town, vårt bekjentskap startet. I frigjøringskirken til Desmond Tutu. På selveste Julaften. Theresa og jeg ble tilfeldig sittende ved siden av hverandre. Trodde jeg. I ettertid skjønner jeg at dette var til de grader «gudfeldig». Egentlig et svar på en bønn jeg hadde bedt flere tiår tidligere etter å ha vandret i slummen i Calcutta. En bønn om at Gud måtte vise meg MIN vei i møte med nøden i verden. En bønn om visdom til å baere det ansvaret det er å bo i rike Norge. Jeg husker hvor ufattelig ubehagelig det den gang var å komme hjem igjen til Norge.
«Vi er jo søstre»
St. George katedralen ble fylt lenge før kveldsgudstjenesten begynte og folk pratet høylytt sammen. Slik kom også Theresa og jeg i prat. Så begynner den anglikanske gudstjenesten og det ubehagelige skjedde. Gud gav meg et bilde, at jeg skulle gi Theresa penger. En seddel av verdi to hundre kroner. Jeg protesterer vilt inne i meg. Skal jeg som hvit gi henne penger? Skal jeg ydmyke henne til å ta imot fra en hvit. Aldri i livet!! Men jeg fikk ikke fred. Etter gudstjenesten putter jeg derfor seddelen i hånden hennes og sa kjapt at «vi er jo søstre». Vi utvekslet mobilnummer. Flere år etterpå fortalte hun meg at det var først i bilen på vei hjem hun så at det var en pengeseddel. Gud hadde bedt henne om å dra til denne kirken denne kvelden. Hun hadde aldri vaert der før, selv om de bare bodde tre mil unna. Mannen protesterte. De hadde ikke nok bensin til kjøreturen hjem igjen. Han hadde ikke fått utbetalt sin lønn før jul, enda han var offentlig ansatt. Likevel, Theresa insisterte og de dro til St. George katedralen denne Julaften.
«Guds time»
Dagene i Cape Town gikk fort. Samtidig med alle inntrykkene vokste en uro inne i meg. Jeg ble ikke ferdig med denne damen i kirken. Jeg tok kontakt og vi fikk et kort møte like før vi forlot Cape Town. Gud hadde bedt meg å si til henne at «nå er Guds time». Jeg ante ikke hvorfor jeg skulle si dette. Men hun visste. Hun hadde ropt og ropt til Gud. I årevis. Følgene av raseskille og myndighetenes bevisste splittelser av familier hadde fått store konsekvenser. Der og da ga hun meg et glimt inn i familien sin. Jeg satt undrende på flyet hjem. Vår sønn ble, etter at vi dro hjem, invitert hjem til Theresa. Til et ubeskrivelig afrikansk måltid. Theresa og jeg utviklet vårt vennskap gjennom Skype-samtaler. Så flytter vår sønn hjem til Norge. Etter en tid ble det bryllup, og Theresa og mannen ble invitert i bryllupet. Hun var jo blitt hans afrikanske mor. Vel et år senere inviterte vi de igjen til Norge for å feire jul sammen med oss. En jul vår storfamilie aldri vil glemme. Det luktet afrikansk mat i huset vårt i lange tider. Herlig.
Å åpne sitt hjerte
I dagens tekst er Jesus usedvanlig tydelig. Han snakker gjennom et bilde. Det handler om å bry seg. Men hvordan skal vi gjøre det? Det er så utrolig komplisert og innfløkt dette skillet mellom rike og fattige. Undertrykkelse. Makt. Raseskille. I juleferien i Sør-Afrika leste jeg Nelson Mandela sin bok «Veien til frihet». Om kraften som ligger i tilgivelse, om å sette seg selv fri fra bitterhet. Gud ledet meg inn på en vei hvor vi kunne vise denne familien godhet og gjestfrihet. Bitterheten til Theresa slapp gradvis taket. Det fikk ringvirkninger inn i storfamilien i Cape Town. Vi kjenner oss ydmyket som har fått innsikt i dette landets dype lidelse. Nelson Mandela bygde en bro over denne store, dype kløften. Likevel sitter det langt inne å ta skrittet ut på broen for begge parter. Til tross for min intense krangel med Gud er jeg i ettertid så utrolig glad for at jeg tok skrittet.
Egentlig handler det om å åpne sitt hjerte for Guds kjaerlighet, ved å innse at Jesus gav sitt liv for oss alle. Når vi åpner vår hånd blir det til velsignelse for begge sider av broen. Har du tatt et skritt utpå DIN bro?