Latter og skrekkblandet fryd bak regnbuen
TEATER: En tøff Dorothea, noen håpefulle venner og en skummel heks sørger for at «Trollmannen fra Oz» blir en deilig teateropplevelse.
Trollmannen fra Oz:
Oversatt av: Bjørn Endreson. Regi: Simon Lay. Med: (Lag Oz) Othilie Fattnes, Emilie Tjensvoll, Katarina Harestad Haukaas, Lars Magnus Eltervaag, Tobias Hetland, Synne Nevland, Malin Gilje Langvatn, Anders Vagle med flere. Scenografi/kostyme: Nora Furuholmen.
Dramaturgi: Nina Godtlibsen. Sangpedagog: Hanne Hjertenes Maeland. Lyd: Andreas Veire, Arild Laergreid, Frode YtreArne. Anbefalt aldersgrense: 5 år. Sted: Hovedscenen, Rogaland teater. Premiere: 12. oktober. Varighet: 1 time 50 minutter med pause.
Det starter så hverdagslig og realistisk mellom maisåkrene på en farm i Kansas i USA. Dorothea koser seg med hunden Toto, men brått kommer den gneldrete fru Gultch fra nabogården og kjefter på dem begge.
Min niårige følgesvenn og jeg lurte på forhånd på hvordan teaterfolket skulle klare å ha en hund med på scenen. Hun syntes løsningen til regissør Simon Lay & Co funket flott: En skuespiller styrer en marionettedukkehund og lager hundelyder på riktig livaktig vis.
Krangelen med fru Gultch blir avgjørende for resten av fortellingen. Nabokona løper til tante Em og onkel Henry, Dorotheas foresatte, og sier at hun må ta Toto med til avliving hos sheriffen fordi dyret bet henne i leggen. Fysj og føj.
Hjerne, hjerte og mot
Da Dorothea sjokkert oppdager at de voksne ikke forsvarer henne og kjaeledyret, beskylder hun dem for å mangle forstand, vaere hjerteløse og feige. Nettopp disse manglene blir til kjennetegn hos de rare vennene som Dorothea får i den magiske fortellingen:
Et fugleskremsel mangler hjerne, en tømmerhoggende blikkvenn savner hjerte og en engstelig løve tør ikke å gjøre en mus fortred. Nå må de dra til Trollmannen i Oz et sted bak regnbuen og be ham skaffe dem det de mangler. Det vil han gjøre dersom de får tak i den glødende sopelimen til Den onde heksa fra Vest.
Om barna i salen oppdager sammenhengen mellom rammefortelling og fantasihistorie, spiller ingen rolle. Det viktige er at vi får oppleve kampen mellom de onde og de gode på en medrivende måte.
Aldersgrensen er rett
Det gjør vi til gagns. På premieren fredag var det et mindre barn i salen som gråt høyt da nabokona rev til seg lille Toto. Min medbrakte niåring og hennes venninne hadde derimot ingen problemer. Anbefalt aldersgrense på fem år virker med andre ord helt riktig.
Jeg har stor sans for at teateret skaper forestillinger som lar barn kjenne på vanskelige følelser. I fjor skapte Rogaland teater skrekkblandet fryd med nyoppsetningen av Tore Renbergs «Det tusende hjertet» ved å la den onde hjertetyven vaere usedvanlig slesk. Nå gjentas grepet ved at skuespiller Katarina Harestad Haukås glir over fra å vaere hissig nabokone til å levendegjøre den slemma heksa. Da blir hun mange hakk mer skummel. Ondskapen understrekes ved at heksas undersåtter, vinkiane, er kledd i svart laer og skremmende gassmasker der de marsjerer taktfast inn til dyster musikk.
Lys og latter
Selvfølgelig må en barneforestilling balansere mørket med et håpefullt lys. Den gode heksa (Emilie Tjensvoll) blåser med stor kraft sine skinnende såpebobler. De blir til snø som så smelter til vann. Slikt er livsfarlig for Den onda heksa fordi det truer den glødende sopelimen hennes.
Det dyktige ensemblet av barneskuespillere driver handlingen fram med et energisk og imponerende overskudd. Lay sørger for at de skaper glimt av humor som vekker god gjenklang i salen. Aller morsomt er scenen der fugleskremselet kappes i to av heksa og hennes vinkiar. Mens øvre kroppsdel lig-