Når voldtektstraumet gjør kroppen til et åsted
BOK: Intenst, røft og sårbart om det å overleve som voldtektsoffer.
Kathrine Nedrejord: Forvandlinga. Roman. 256 sider. Oktober.
Paris, vinteren 2017, klokka sju om morgenen. Hun sitter kald og våt og fortvila i trappa utafor leiligheta si, uten husnøkkel, fratatt mobil og bankkort, med «Kåpa og buksa tulla sammen i en bylt på fanget». Bloduttredelse på kinnet, kloremerker på magen, ryggen, i nakken. Nummen, «løst fra kroppen sin», ute av stand til å ta innover seg det unevnelige, det skamfulle - hun er et voldtektsoffer, overfalt på åpen gate, midt på natta, av en fremmed mann.
Det dreier seg om K., en trettiårig romanforfatter og dramatiker, oppvokst i Finnmark og med samiske røtter på morssida, ikke ulik Kathrine Nedrejord, født 1987 i Kjøllefjord, dikterdebut 2010, tidvis bosatt i Paris, med to romaner, et par skuespill og ei ungdomsbok å vise til da hun i 2018 etterfulgte Johan Harstad og Arne Lygre som husdramatiker ved Nationaltheatret og nå kommer med sin tredje voksenroman.
De biografiske informasjonene som gradvis og i glimt knyttes til K., tyder på at vi igjen har å gjøre med en tidstypisk form for virkelighetsdiktning med tette bånd mellom forfatteren og hennes fiktive hovedkarakter – uten at man bør spekulere videre langs dette sjølbiografiske sporet.
Viktigere er det å slå fast at «Forvandlinga» – utforma på et radikalt, muntlig bokmål – er blitt en knallsterk roman som med voldsomt retorisk trøkk, panisk pulserende mellom det råe og det ømme, dyptborende, kvernende tanker og stramme sceniske opptrinn, griper fatt i ei unge kvinne som laerer leksa si: «Det gjør vondt å fortelle, men enda vondere er det å tie.»
Først prøver hun å stue bort de kaotisk flimrende minnene om Han, den ukjente, sammen med de skitne klaerne. Men taushet er ingen løsning. Vennen Julien, som ikke fulgte henne hjem den famøse natta, får dårlig samvittighet og vil sone, innvies i voldtekten. Fransk rettsvesen har dårlig rykte og er noe K. i utgangspunktet frykter, men allerede dagen etter det inntrufne følger Julien henne til tre ulike politistasjoner, fire avhør og gynekologisk undersøkelse slik at anmeldelsen kan avleveres, jakten på gjerningsmannens DNA iverksettes.
K. er ikke til stede i kroppen sin. Distanserer seg. Vrir på et Descartes-sitat og slår fast: «Jeg kjenner ikke, altså er jeg ikke», blir utstyrt med angrepiller og HIV-medisin og drar til Oslo, melder forfall til et forfatterseminar, flytter inn hos foreldrene på Bislett, redd for hudkontakt og plaga av emosjonell ambivalens, med veslehunden som den store trøsteren i hverdagen.
Etter et par måneder returnerer hun til Paris, gjenopptar kontakten med venner og venninner, fyller ti søppelsekker med ting som hun - paranoid, traumatisert, gråtkvalt, naermest i ørska – velger å knytte til Han, skaffer seg ny leilighet og spør seg sjøl, dødssliten og desperat: «Hva er det hun ikke orker. Å snakke. Å bruke ord. Å vaere menneske. Å vaere voldtatt.»
På handlingsplanet skjer det ikke all verdens, kanskje. Den gamle K. var så mye, den nye K. er så lite. Hun vakler videre i den hverdagen som ikke lenger fins, må laere å leve på nytt, konstaterer at kroppen er et åsted, skjelver og hulker og kjenner seg igjen i Kafka og hans møte med Systemet som i en eventuell rettssak garantert vil komme til å saumfare livet hennes i et byråkratspråk som ikke er hennes. For hun er en forfatter som «sprenger ut personlige tekster» og «trur på fortellingas magiske kraft», «trur på litteraturen som medisin».
I stedet for å forbli i den passiviserende offerrollen, låst fast i forestillinga om at hun er evig defekt, griper den nye K. fatt i livet og språket sitt, slik at det intime i romanteksten som kjempes fram kan kommenteres gjennom meta-utsagn av typen: «Jeg skriver ikke om voldtekt, jeg skriver ikke om overgrep, jeg skriver om min, den ene, voldtekta, og ingen andres.»
Samtidig minner teksten om typiske «Me too»-episoder i fortida til K., åpner opp for den klasseprega voldtektshistoria til den samiske tippoldemora og betoner at K. alltid har følt seg heime i utafor-følelsen – det å vaere samisk i fiskevaeret nordpå, nordnorsk i Oslo, norsk i Paris. Traumet hun prøver å kvitte seg med gjennom intense, rytmisk insisterende ord skal ikke få knekke henne.
Vendepunktet kommer da også og heter Brice. Men akkurat hva han innebaerer eller hvordan den åpne slutten på soga arter seg, bør ikke røpes.
Her gjenstår bare dette – les «Forvandlinga», den fortjener det.