Akademisk oppgjør på bare nevene

SAKPROSA: Oppsiktsvekkende, men nødvendig oppgjør med Terje Tvedts bilde av godhets-Norge.

Jostein Gripsrud:

«Norsk hamskifte?», Vigmostad & Bjørke, 311 sider

I en gammel Andy Capp-tegning betrakter denne ur-engelske pubsliteren et skikkelig basketak, og spør høflig: «Er dette et privat slagsmål, eller har andre lov til å delta?».

Det er vanskelig å komme unna dette spørsmålet når Terje Tvedt skriver om Jostein Gripsrud: «Skal nå professorer som av en eller annen grunn hater deg så sterkt at han eller hun er villig til å bryte med enhver anstendig omtaleform, kunne gå til en avis og la seg intervjue og si at du er et pompøst, skurkaktig menneske og få dette kringkastet i hele landet?»

Terje Tvedt er opprørt over at Gripsrud beskylder ham for å briske seg med lånte akademiske fjaer. Det er ikke Tvedt som har lansert begrepet «godhetsregimet» om det som visstnok har vaert norsk utenrikspolitikk de siste tiårene, selv om han gjør krav på farskapet, hevder Gripsrud.

Akkurat dette oppgjøret kan de to med fordel legge til interne akademiske fora. For det store publikum er det langt viktigere at Gripsrud på overbevisende måte plukker fra hverandre det han kaller Tvedts konspirasjonsteori om at en liten elite, det Tvedt omtaler som «det humanitaer-politiske kompleks», har ført folket bak lyset og fremmet sine egne interesser gjennom en statlig finansiert global bistand og massiv innvandring.

Fascinerende, og saerdeles lesbar Bakgrunnen er Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» fra 2017, som ble en bestselger, ikke minst etter entusiastisk anbefaling fra Hege Storhaug.

I denne boken deler Tvedt inn de siste 200 års norske historie i fire faser; «det nasjonale gjennombruddet» fra 1814 til 1905, «det sosiale gjennombruddet» fra 1905 til 1940, «Arbeiderpartistaten» fra 1945 til 1963 og «det internasjonale gjennombruddet», som skal ha vart fram migrasjonskrisen i 2015.

Tvedts framstilling av en offentlighet som i løpet av de siste 50 årene er blitt manipulert og drevet i innvandringsliberal retning av en liten flokk «godhetstyranner», har åpenbart fått nakkehårene til å dirre hos Gripsrud. Han har nylig ledet et større forskningsprosjekt om norsk offentlighets historie, og leder nå et nordisk prosjekt om hvordan innvandring er blitt diskutert i de skandinaviske land siden 1970. Funnene stemmer overhode ikke med det Tvedt påstår.

Motboken som ble resultatet av Gripsruds indignasjon, er en fascinerende, og saerdeles lesbar blanding av dryppende sarkasmer og høyst saklige redegjørelser for forhold som Tvedt enten ikke har kjent til, eller bevisst ignorert. «Det er sannsynlig at Tvedt kjenner til i det minste noe av denne debatten», som Gripsrud skriver et sted. Han tror ikke Tvedt bare er uvitende.

Mens første del av boken er et til dels rasende angrep på det han oppfatter som Tvedts intellektuelle uredelighet, sviktende kunnskaper, pompøse selvfremstilling og feilaktige konklusjoner, skriver han seg inn i smulere farvann i de siste tre kapitlene, som tross alt utgjør over 200 av bokens sider. Der redegjør Gripsrud grundig for at det norske engasjementet for verdensfred og internasjonal utvikling har langt dypere røtter enn Tvedt påstår. Han tilbakeviser også, med utallige eksempler, påstanden om at den norske stat har ført en multikulturell politikk og at kritikere av en liberal innvandringspolitikk ikke har sluppet til i den offentlige debatt. Han dissekerer også påstanden om at menneskerettighetene er en form for vestlig kulturimperialisme, uten universell aksept.

Av med silkehanskene Gripsrud blir noen ganger for insisterende om Tvedts manglende evne eller vilje til å sette seg inn i de felt han skriver om. Men det uansett befriende å lese en akademisk fundert bok der forfatteren virkelig har tatt av seg silkehanskene og går løs med bare nevene.

Tvedt har allerede varslet at han «i detalj» vil dokumentere at Gripsrud ikke har forstått «Det internasjonale gjennombruddet». Forhåpentlig vil hans tilsvar handle om noe mer allment interessant enn manglende referanser og fotnoter. Tvedts bok etablerte en oppfatning om det norske samfunnet som Gripsrud har skutt i stykker. Nå er det opp til Tvedt å dokumentere at han ikke selv tilhører en manipulerende elite.