Ravell komplett fra Håkon Austbø
PLATEANMELDELSE: Håkon Austbø feirer sin 70-års dag med stor og god Ravel-utgivelse.
Ravel: Samtlige verk for solo-klaver.
Håkon Austbø (klaver). 2 cd-er. Simax classics.
Håkon Austbø, som i flere år var professor i klaver ved Institutt for musikk og dans, UiS, er mest kjent for sine tolkninger av fransk musikk: Debussy, Ravel, Messiaen. Men han er også en betydelig pianist når det gjelder Skrjabin, Brahms, Grieg. Likevel er han den av våre fremste pianister som står det franske naermest.
Her i Ravel hører vi straks hvordan denne komponisten ikke vil meddele sin personlighet, her er ingen inderlighet. Ravel var en ironisk person, en dandy – men en melankolsk sådan. Austbø spiller det første verket, det teknisk svaert krevende Gaspard de la Nuit, glassklart, med stor klang, raffinement og hørbar sanselighet (cd 1, spor 1-3). Verket er pianistisk svaert intrikat, men Austbø spiller de kompliserte tonerepetisjonene, dobbelttrillene, de svimlende løpene og de hurtigste staccatoene med bravur.
En sveitsik urmaker?
Austbø har valgt et Steinway-flygel, modell D-274 fra 1893 (restaurert i 2010), for å komme naermest mulig den flygelklang Ravel var vant med. Det lyder storartet, og det virker lettere på dette instrumentet enn på et nytt å få til forandringer i klangfarge.
Stravinskij kalte Ravel en «sveitsisk urmaker» på grunn av den mekanisk regelmessige rytmen. Men det stemmer ikke: Over det nøytrale nivået med ostinate klangfigurer står det som regel dypt følte melodiske linjer. Men disse skal aldri vaere sentimentale eller søtladne, derimot sensible og åndfulle. Austbø er en mester i å fremheve den reserverte elegansen hos Ravel, selv om spillet hans av og til ikke er finnervet nok. Til gjengjeld har han en rytmesans som gjør hans Ravel-tolkninger til en glede å høre. Den fjaerende rytmen i flere stykker kombineres med at stemmerikdommen kommer tydelig frem.
Tordner i fff
Det siste store verket på de to cd-ene er Le Tombeau de Couperin (cd 2, spor 18-23). Det er sagt om Forlane-satsen her, at denne dansen har dødens maske på. Så følger en hurtig Rigaudon, samt en menuett, full av subtilitet. Siste sats er en kraftanstrengelse: Toccata (spor 23), med passasjer bestående av terser og som til slutt tordner i fff. Austbø spiller denne siste satsen til «Couperins gravsted» med dennesidig vitalitet og briljans.