Knut Arild, merkesmann

FRIPENN: Knut Arild Hareide plantet merket hardt i bakken og inviterte til kamp om politikk. I stedet fikk han en ståkete vareopptelling.

Uansett hva Trygve Hegnar og Mazyar Keshvari påstår, er ikke Judas Iskariot den riktige historiske referansen for Knut Arild Hareide. Hvis KrFs leder liknet en historisk figur der han sto på talerstolen i rom T-614 på Stortinget og fortalte hva han mener partiet bør gjøre, så er det Tord Foleson.

I Per Sivles dikt om slaget på Stiklestad er Tord Foleson «ein gasta Kar» som bar Olavs merke rett inn i striden, – «Og soleis maa enno Mannen gjera, skal Framgongs-Merke i Noreg han bera».

Således gjorde Hareide. Hele den lange talen var et forsøk på å finne ut hvor Krist-merket bør stå på dagens politiske slagmark. Er det virkelig gitt at det alltid må stå til høyre om det skal bli framgang for land og folk?

En systematisk analyse

Navnet til tross har Kristelig Folkeparti selvsagt ikke enerett på å formulere hvilke politiske konsekvenser kristendommens etiske budskap bør få. Men de er ikke verdt navnet om de ikke forsøker å finne en politikk som verner om de svakeste og tøyler de råeste.

Hareides tale var derfor en systematisk analyse av hvilke politiske tema som må veie tyngst for et parti som henter mer inspirasjon fra Bergprekenen enn fra Adam Smith eller Karl Marx.

Noe av energien som pressen nå bruker på å fotfølge hver eneste vankelmodige utsending til hvert eneste fylkesårsmøte i partiet, kunne med fordel vaert brukt til å gå dypere inn i Hareides analyse om at det er mer å hente til venstre enn til høyre.

I sommer ba FNs barnekomité Norge om å øke barnetrygden for å bekjempe barnefattigdom. Hareide minnet om at KrF vil styrke barnetrygden. Da burde det vaere en enkel sak å finne ut hvilke andre partier som vil det samme. Han sier at de har tapt viktige slag om alkoholpolitikken og om politireformen. Hvem kunne sikret dem seire her?

KrF har standpunkt som de er nesten alene om, som reservasjonsretten for leger. De har også saker som er mye viktigere for dem enn for noen andre, og hvor alle sliter med å følge dem. Men partiet har samtidig sin tydeligste profil på noen av politikkens kjerneområder; helsevesenet, familiens rolle og økonomi, holdningen til flyktninger, menneskerettighetene, miljø og klima. På de fleste av disse feltene er avstanden til Høyre liten, noen ganger mindre enn til Arbeiderpartiet, men nesten uten unntak er den større til Fremskrittspartiet enn til noe annet parti, inkludert SV.

Derfor sa Hareide det han har sagt før: At de gjerne regjerer med Høyre, men ikke med Frp. Han siterte for godt måls skyld sin forgjenger, Dagfinn Høybråten, som sa at KrF og Frp er som ild og vann. Høybråten snakket av erfaring. Det ville ikke blitt saerlig til røykelov med en regjering lik den Erna Solberg drømmer om.

Modig steg, giftig pil

28. september var en merkedag. En politisk leder våget å lede. I stedet for å tilpasse budskapet til siste meningsmåling og spisse det til noe som lett kunne likes og deles, kjørte Knut Arild Hareide merket i bakken og sa: Her står jeg. Han visste ikke – og vet fortsatt ikke – hvor mange som fylker seg bak ham. Men han visste at det kom til å bli kamp.

Ikke før hadde han avsluttet talen, før «Haerropet dunde, so Jordi ho dirra, og Spjoti dei suste, og Pilarne svirra», som det står i diktet til Sivle. Én av pilene kom bakfra, og var innsmurt med gift. Erna Solberg kunne for én gangs skyld ikke dy seg, men valgte akkurat de ordene hun ikke burde. Til Dagens Naeringsliv sa hun at Hareides grundige og aerlige forsøk på å fortelle hva politikk er for ham, kunne oppleves som «at politikken baseres på maktbehov».

Hareide avsluttet sin tale med å si at det viktigste for KrF ikke er om de samarbeider til høyre eller venstre, men at de kjemper for menneskenes ukrenkelige verdi, for verdens fattigste og for familiene. Erna Solberg sa, med en svak omformulering, at Knut Arild Hareide kjemper for sin egen makt.

Nå sa riktignok Hareide at KrF ikke er noe utpreget opposisjonsparti, noe de faerreste er, og at partiet vil vaere med og ta ansvar, noe de fleste partier vil – dette var definitivt ikke talens sterkeste avsnitt. Men for Erna Solberg er det åpenbart slik at Høyre tar ansvar, mens de andre bare vil ha makt.

Solberg var på besøk hos Angela Merkel da hun rettet buen mot Hareide. Hun tenkte kanskje ikke over at Merkel har vaert Europas mektigste statsleder i 13 år nettopp fordi hun klarte å trekke sitt kristeligdemokratiske parti til venstre, mot sterke protester fra høyrefløyen. For tiden regjerer Merkel sammen med sosialdemokratene. KrF vil gjerne vaere et sentrumsparti. Kjennetegnet på et sentrum er ofte at det går veier derfra i begge retninger. Noen må bare stake ut kursen.

Ettermaelet

Ender avstemningen på det ekstraordinaere landsmøtet om snaue to uker med nederlag for Knut Arild Hareide, kan han ikke fortsette som leder, uansett hva han sier nå.

Men når han i så fall finner sin nye plass, i eller utenfor politikken, vil han vite at han skapte en politisk høst for historiebøkene, og at det politiske motet han har demonstrert, vil gi ham samme ettermaele som Per Sivle ga Tord Foleson: Merket det stend, um Mannen han stupa.