– Det er drøyt å si at alle behov er dekket når hun får mat, og pleiere kommer og snur henne i sengen annenhver time
STAVANGER: Olaug Aspelund (70) er sengeliggende det meste av døgnet på grunn av MS. Hun skulle gjerne hatt flere å snakke med.
si at alle behov er dekket når hun får mat og pleiere kommer og snur henne i sengen annenhver time. Det er da hun ser folk, sier Harald Aspelund.
Han kikker kjaerlig bort på sin kone Olaug. Hun ligger i sengen inne på rommet sitt på et sykehjem i Stavanger. Rommet er trivelig innredet med bokhyller, bilder av familien og andre personlige gjenstander. Fra sengen sin har hun utsikt til gule høsttraer, togskinnene og himmelen.
Olaug er knappe 70 år, men er bundet til sengen nesten hele døgnet på grunn av multippel sklerose (MS). Hun fikk diagnosen for 25 år siden og er gradvis blitt sykere. Mens hun for seks år siden kunne sykle tandem sammen med ektemannen, greier hun i dag bare å sitte oppreist i rullestol et par timer om dagen. En pleier kommer og snur henne i sengen annenhver time hele døgnet. Hun får også fysioterapi to ganger ukentlig. Ingen av dem klager på pleietilbudet.
Ønsker tilpassede aktiviteter Dagene på sykehjemsrommet kan bli veldig lange. Olaug er helt klar, men har ikke alltid krefter til å snakke så mye. Hun er svaert glad i selskap og vil gjerne at noen prater med henne. Ektemannen tilbringer mange timer med henne hver eneste ettermiddag og kveld.
– Hun hadde vaert helt alene hvis jeg ikke hadde kommet. Det hadde vaert fint om det var flere enn meg som kom og snakket med henne. Sykehjemsbeboere er ikke like. Jeg savner aktiviteter som er bedre tilpasset den enkelte, sier han.
Olaug supplerer:
– Det som er dumt, er at jeg ikke kan gå selv. Da må jeg be om hjelp. Det er ikke alltid like lett. Personalet kan gjerne holde på med rapporter, vaktskifte eller andre ting. De har det veldig travelt. Jeg vil ikke bry dem eller lage problemer. De gjør en fantastisk jobb. De er flinke.
Ifølge en undersøkelse utført av Stavanger kommune gir pårørende gode tilbakemeldinger på alders- og sykehjemmene i Stavanger, men det er saerlig ett unntak som trekker ned: Aktivitetstilbudene. Tidligere kartlegginger viser at det stort sett dreier seg om sosiale aktiviteter.
Mistet assistenten
Da Olaug fremdeles kunne bo hjemme, hadde hun personlig assistent 11 timer i uken. Nå har hun bodd på det samme sykehjemmet i halvannet år, men var innom ulike sykehjem før det. Hun har det ikke verre der hun er nå enn på andre sykehjem, mener ekteparet.
Hun har vaert avhengig av rullestol i ti år. Da det skjedde, flyttet hun og ektemannen til leilighet for å slippe trapper. For om lag fem år siden fikk hun hjemmehjelp og personlig assistent.
– Den personlige assistenten satt ofte og snakket med Olaug.