Svartmaling av psykiatrien
SUS: Det er forskjell på kritisk journalistikk og ren negativ omtale av psykiatrien.
Sjefredaktør Lars Helle svarer 17.10.18 på min kronikk om Aftenbladets presentasjon av tvangsbruken ved Stavanger Universitetssykehus, psykiatrisk avdeling. Han hevder at journalister har en viktig rolle i det å rette et søkelys mot psykiatrien. Det er jeg enig i; kritisk journalistikk er en garantist for et åpent og demokratisk samfunn.
Journalister har stor makt
Det er imidlertid forskjell på kritisk journalistikk og ren negativ omtale av psykiatrien. Jeg har jobbet i over 20 år med forskning på tidlig behandling av psykose, og jeg vet at folks holdninger til behandlingssystemet har stor betydning for hvorvidt man søker hjelp tidlig. Journalister har stor makt ved at de kan vinkle saker slik de ønsker det, og slik jeg ser det, har Aftenbladet i en del reportasjer bedrevet svartmaling av ungdomspsykiatrien i Stavanger.
Tendensiøs formulering
Aftenbladet snakker konsekvent om at ungdommer «settes på isolat». Det er en tendensiøs formulering i og med at det faktisk ikke finnes noe isolat på psykiatrisk avdeling. Det som har skjedd, er at man i enkelte tilfeller med svaert utagerende pasienter, har sett seg nødt til å forlate rommet og lukke døren frem til man får hjelp til å håndtere situasjonen.
Slike hendelser registreres som «isolering», men man har altså ikke satt noen på et isolat. Ofte må man bruke skjerming som en del av behandlingen ved akutte psykoser, manier eller rusinduserte tilstander – da fattes det såkalte «skjermingsvedtak» og man har egne avsnitt på postene som er satt av til det formålet. I 2016 fattet man ved avdelingen for barn og unge (alder 1318 år) 16 slike vedtak, man hadde 237 akuttinnleggelser og 3970 «pasientkontakter». I 2017 var disse tallene henholdsvis 43 – 259 og hele 4317. Det var i begge disse årene mindre enn 5 hendelser som førte til beltelegging. Variasjonen i vedtak om isolering og skjerming fra år til år skyldes i stor grad at noen få pasienter har vaert svaert vanskelig å behandle og derfor fikk man mange situasjoner hvor det var nødvendig med slike tiltak.
De 74 isoleringsvedtakene som Aftenbladet har presentert for 2017, viser seg å dreie seg om få pasienter som førte til de fleste vedtakene. Dette er informasjon som Aftenbladets journalister har hatt tilgang på, og det er kritikkverdig at man har plukket ut det eneste «avviket» og lagd et stort oppslag om det.
Kjenner mest avmakt
Helle hevder at behandlere i psykiatrien har mye makt, jeg vet ikke om jeg er enig i det – ofte kjenner vi mest på avmakt overfor den jobben vi er satt til å gjøre. Det er ikke slik at psykiatrien har sugerør ut i samfunnet og trekker til seg pasienter som man utøver makt mot. Det er omvendt: Samfunnet sender oss pasienter når situasjonen der ute – i hjemmet – på skolen - på jobben eller i samfunnet generelt – blir for vanskelig å håndtere. En norsk studie viser at ca 22 prosent av innleggelsene på tvang, gjort av leger utenfor psykiatrien, omgjøres til frivillig behandling av oss.
Journalister har også makt når de retter søkelyset mot psykiatrien. Når sjefredaktøren hevder at man ved ungdomspsykiatrisk avdeling setter pasienter på «isolat» utøver han makt ved de språklige valgene han tar. Man utøver også makt når man velger å kun fokusere på de negative aspektene man finner i oversikten på bruk av tvang og bevisst ser bort fra de positive tallene. Jeg etterlyser en saklig debatt om disse forholdene og synes man skal vaere edruelig både når det gjelder presentasjon av tall og valg av begreper.