KrFs floke – også uten kupp

KRONIKK: De valgtekniske komplikasjonene i KrF kan forklares også uten at den ene eller andre fløyen anklages for udemokratiske kuppforsøk.

Kampen spisser seg til i KrF – ja, for det er blitt en kamp i brobyggernes parti. Mange ser ut til å vaere overrasket over dette, men egentlig ville det vaert vel så overraskende dersom partiet skulle foreta et historisk veivalg uten at sterke følelser kom i sving. Uansett hvilken vei partiet nå velger, vil det nok til syvende og sist bli mange som blir dypt skuffet når landsmøtet har gjort sitt endelige vedtak.

I disse dager er det valgene av utsendinger til landsmøtet som skaper størst bruduljer. Det mangler ikke på sterke ord og gjensidige beskyldninger, men kanskje ville noe større innsikt i problemene med ulike avstemningsmetoder ha bidratt til å dempe gemyttene – i denne omgang, vel å merke.

Etter det jeg forstår, har Rogaland KrF gjennomført sitt valg av landsmøtedelegater på en helt ordinaer måte. Når det skal velges et antall personer, settes det opp en liste med kandidater, og man stemmer på de man er enig med. De som får flest stemmer, blir valgt. Slik er det også her.

Hensynet til mindretallet

I mange sammenhenger ønsker flertallet på en eller annen måte å ta hensyn til mindretallet. I KrF har man bedt fylkesorganisasjonene om å velge landsmøtedelegasjoner som avspeiler holdningene på fylkesmøtene. En slik henstilling betyr i realiteten at man ber noen av de stemmeberettigede om å stemme imot sin egen – i mange tilfelle svaert sterke – overbevisning, og i stedet stemme på folk de er uenige med.

Spørsmålet blir da: Hvem skal følge denne henstillingen? For den enkelte blir spørsmålet: Er det jeg eller noen andre som skal stemme imot egen overbevisning? Hva hvis min stemme bidrar til at landsmøtet til slutt velger en retning som er stikk i strid med min overbevisning?

Dette kan tenkes å skje dersom mange tar hensyn til mindretallet og stemmer på kandidater de er uenige med. Da kan man ende opp med at mindretallet blir overrepresentert, og i verste fall at flertallet i delegasjonen stemmer imot det flertallet på fylkesårsmøtet ønsket.

Før landsmøtet

For å unngå den situasjonen KrF nå har kommet opp i, måtte man på forhånd ha fastsatt helt nye prosedyrer for valgene i både lokal- og fylkesforeningene. Man kunne f.eks. satt opp tre separate kandidatlister for dem som vil gå inn i regjering med partier på henholdsvis venstre eller høyre side, og for dem som vil fortsette i opposisjon. Så kunne man fra hver av disse listene velge et antall personer som var proporsjonalt med fordelingen av stemmeberettigede i møtet.

En annen framgangsmåte kunne vaere å avholde uravstemning blant alle medlemmene i partiet. En slik framgangsmåte benyttes noen ganger av fagforbund i forbindelse med tariffoppgjør, men det er høyst uvanlig i partisammenheng.

På landsmøtet

Men problemene vil ikke vaert løst, selv om man skulle få til et matematisk representativt landsmøte. Dette har sammenheng med at man her står overfor tre alternativer. I slike situasjoner risikerer man at avstemningsmåten og avstemningsrekkefølgen uansett kan bli avgjørende. Man kan ende med et vedtak som flertallet synes er det dårligste, eller det nest dårligste.

Når man som her står overfor tre forslag, vil man ofte gjennomføre en første avstemning der man kan velge hvilket av alle de tre forslagene man vil stemme på. Hvis ingen av alternativene får flertall (mer enn 50 prosent av stemmene), kan man gjennomføre en ny avstemning mellom de to forslagene som fikk flest stemmer i første runde.

En annen metode kan vaere å stemme over forslagene hver for seg. I slike tilfeller vil man gjerne stemme over det mest ytterliggående forlaget først. Dersom dette ikke får flertall, kan tilhengerne av forslaget deretter stemme på det alternativet som de synes er nest best. Her vil imidlertid rekkefølgen på avstemningene vaere viktig. Hvilket forslag er mest ytterliggående? I KrFs tilfelle kan det med god grunn argumenteres for at det er det historiske forslaget om å «skifte side» i politikken og starte regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet som er det mest ytterliggående. Men det kan også argumenteres med at det vil vaere like historisk og ytterliggående å gå i regjering med Fremskrittspartiet. Her finnes det ikke noe objektivt svar.

En slik avstemningsmetode vil ofte føre til at ytterliggående forslag blir nedstemt, slik at man ender opp på det man kan betrakte som et kompromiss mellom ytterpunktene. I KrFs tilfelle vil dette tilsi at man fortsetter i opposisjon, slik man har gjort til nå.

Landsstyret i KrF har imidlertid anbefalt en annen ordning der man først skal stemme over spørsmålet om man skal gå i regjeringsforhandlinger eller ikke. Slik partiledelsens oppfatning og stemningen i partiet har sett ut så langt, mener et flertall som at det er helt nødvendig å «ta grep», naermest for at partiet skal overleve. Dermed ser det ut til at kompromissforslaget om å fortsette i opposisjon kan bli nedstemt i den første avstemningen.

Valget landsmøtedelegatene da står over for, er et valg mellom to ytterpunkter. Da er det ingen vei tilbake. Det finnes ikke lenger noen mulighet til å ta hensyn til mindretallet, selv om man skulle ønske det. For dem som da taper, vil nok skuffelsen bli svaert stor.

KrF har manøvrert seg inn i, eller havnet i, en situasjon som er svaert komplisert. Komplikasjonene kan forklares også uten at den ene eller andre fløyen anklages for udemokratiske kuppforsøk.

KrF kan ende med et vedtak som flertallet synes er det dårligste, eller det nest dårligste.