Slå et slag for arkitektonisk kvalitet!
KRONIKK: Runder vi hjørnet av den lokale pizzabakeren eller bensinstasjonen, oppdager vi at mye har gått tapt i kampen for kvalitet i Norges tettsteder og byer. Vi bør vaere stolte av kulturarven vår og vår lokale byggeskikk, og dra laerdom og erfaring fra det den står for.
«Bybevaring er byutvikling», skriver Tore Renberg i sin kronikk i RA 25. september, noe vi kan si oss enige i. Ansvaret for å bevare byers, og ikke minst Stavangers egenart, er stort, og vi må gjøre riktige valg i forhold til hva som må bevares og hva som kan klassifiseres som «overflødig». I tillegg til å bevare, må vi fornye og det helst gjennom gode og langsiktige arkitektoniske bygg.
Ifølge arkitekturhistoriker Ulf Grønvold, i en kronikk i Aftenposten under overskriften «Barcode er snart passé», har norsk arkitektur beveget seg inn på tvilsomme stier, hvor den store urbane bygningskroppen, eller urbane situasjonen, blir redusert til en sminket bygningshud istedenfor skinn og bein – konstruksjon og god byggeskikk. Kan vi risikere at fremtidens Stavanger blir redusert til en sminket bygningshud uten substans, og uten mennesket i fokus?
Et frisk pust
I dag har Stavanger Arkitektforening invitert arkitekt Daniel Rosbottom fra DRDH Architects for å snakke om deres virke. I britisk arkitektur ser man tendenser til en ny tilnaerming hvor arkitekten tar utgangspunkt i gamle tradisjoner – i klassisk arkitektur, i byggetekniske prinsipper og i stedets saeregenheter. Tilnaermingen hever en ny form for gjennomarbeidet arkitektur som bidrar med noe nytt i sin stillfarenhet.
Kulturkvartalet «Stormen» i Bodø er et eksempel på en slik stillfarenhet. Sammen utgjør nedtrappingene av bygningskroppen urbane skikkelser, kulisser om du vil, som bygger videre på stedets kvaliteter, og gir rom for at bygningens liv kan utspille seg. Istedenfor å gjøre et dramatisk brudd med sine omgivelser, spiller bygget videre på dem. Bygningens silhuett er en berikelse, ikke en fornektelse, av Bodøs «skyline» og naturnaerhet, og interiøret kaster et blikk tilbake over fjorden og er til glede for bibliotekets besøkende.
Et lignende eksempel på en slik nøysom tilnaerming finner man i Frederiksstaden i København. Der fikk den britiske arkitekten Tony Fretton ansvaret å utforme en bygningskropp som avsluttende del av en buet rekke historiske bygninger, rundt Marmorkirken. Fretton valgte et moderne, avdempet og stedstilpasset uttrykk med utgangspunkt i rytmen til den omkringliggende bygningsmassen. Bygningens øverste etasje trappes tilbake og responderer på taket til omkringliggende bygninger.
En destruktiv tilnaerming
Danskene selv har ikke alltid denne skånsomme tilnaermingen. Som et av verdens ledende arkitektkontorer har Bjarke Ingles Group forfattet en egen metodikk – en forførende adapsjon av form. En direkte salgbar metodikk som skaper en noen ganger upersonlig arkitektur. Allikevel kan en form for designet merkevare misforstås med å vaere god arkitektur.
Denne tilnaermingen svever inn over norske byer. Ulf Grønvold finner den i forenklingen av fasadene i Barcode, Oslo. I Stavanger finner vi den også i nedprioriterte, avblåste uterom i vestlandsklima eller i ugunstige tekniske løsninger eller nedprioritering til rimeligere materialvalg.
En god tilnaerming
I sin artikkel i Aftenposten i mai trekker Grønvold frem Sølvberget som et eksempel på en den gang nymotens tilnaerming til å tolke Stavangers typologi og saeregenhet. Sølvbergets «skuldre» trappes ned mot eksisterende bygningsmasse, og skriker ikke «her er jeg!». Bygningens overgang mellom inne og ute er diffus, og man kan uavbrutt vandre gjennom et indre byrom til et ytre. Det er i møtet mellom nytt og gammelt den hverdagslige magien oppstår.
En slik nøye gjennomtenkt og velplanlagt arkitektur virker i dag å vaere mangelvare, og dårlige gjentakelser av sjøhustypologien oppstår i fleng når et nytt bilde av Stavangers skyline skal males. Riktignok finnes det gode eksempler på tolkingen av sjøhustypologien, for eksempel Skagen Brygge Hotell, av Lund Slaatto arkitekter, som opptrer relativt beskjedent med ulike volumer med saltak og rød takstein, og som utgjør en forlengelse av trehusrekken i vågen. Men det når sjøhus møter glasshus, at det er vanskelig å se spor av god byggeskikk.
Har god, gammeldags byggeskikk og prinsipper forsvunnet i kampen om det kommersielle og salgbare? Designer vi for designets skyld, og ikke med tanke på konstruksjonsprinsipper, mennesket og opplevelsen av rommet?
Et ønske om å bidra
Jeg etterspør arkitektur som er varige tolkninger av et sted og et samfunn, ikke midlertidige skikkelser som tar utgangspunkt i begrensninger i budsjett og minimeres til en stilisert ytterjakke. For å oppnå dette må arkitekter våge å utfordre byggherrer og slå et slag for arkitektonisk langsiktighet og kvalitet. Prosessen rundt hva som bevares og transformeres må bli tydeligere – hvem kjenner vel kulturarven bedre enn lokale arkitekter?
I tillegg etterspør vi gode byggherrer som våger å ta sjanser, og som går inn i en dialog med et åpent sinn og en helhetlig tanke. Uten gode byggherrer vil ikke Stavanger kunne utvikle seg i en positiv retning.
Det er ikke mangel på gode aktører som vil bidra til å heve en langsiktig tanke i regionen vår, men for at det skal bli gjennomgående, må lokale arkitekter få muligheten til å ta del i utforming av byen vår. Kan vi, ved å bygge videre på egen kulturarv, gå foran og skape nye, berikede situasjoner som blir en del av vår lokalhistorie? Til glede for menneskene som bruker byen vår.