Joshua French renvasker seg selv
KOMMENTAR: «Dette er ingen renvaskingsturné», sa Joshua French, før han holdt en nesten tre timer lang renvaskingstale.
Det var unektelig en pussig situasjon da Joshua French kom inn til applaus i Sandnes Kulturhus. Ikke alle synes det er like smakfullt av ham å gjøre underholdning av den tragiske Kongo-historien, men 2 ganger 600 personer (to utsolgte hus) synes det var verdt å bruke søndagskvelden og rundt 400 kroner på foredraget.
«Dette skal ikke vaere en renvaskingsturné», sa French og arrangørens representant før vaskemaskinen ble satt på langt program.
French’ versjon av hendelsene i Kongo er gjort om til et nesten tre timer langt, statisk, ganske kjedelig og dårlig redigert foredrag (med 20 minutters pause). Hans fortelling skiller seg naturligvis noe fra både podcaster og bøker, og man kan bare lure på hvordan den kommende filmen blir. Én ting er helt sikkert: Man blir ikke mye klokere av å høre Joshua French snakke, helt uimotsagt og uten noen korrektiver, om Kongo-saken. Vi fikk høre hans versjon, men om vi kom så mye naermere sannheten? Tja, ingen vet, for ingen fikk stille spørsmål underveis, ingen fikk komme med innvendinger eller stoppe ham og si «men du, hvordan vet du det?». Og akkurat det - kontroll og motstand – er helt nødvendig hvis målet skal vaere å komme naermere sannheten om Kongo-saken.
French framstår som en kapasitet på alt fra statsvitenskap og sosiokulturelle forhold i Afrika til ballistikk og diplomati. Hva som er fakta og kunnskap, og hva som er synsing og opplevelser... tja, hvem vet? Ingen fikk be om mer informasjon eller stille de oppfølgingsspørsmålene historien skriker etter. Hele foredraget framstår som en saktegående opplesing av en faktabok med én eneste kildehenvisning: Joshua French.
Tja... hvem vet?
Et eksempel: French forteller at de jobbet for et sikkerhetsselskap i Uganda, med oppdrag i Kongo. «Alle lisenser og papirer var i orden», sier han, og da er leiesoldatvirksomheten i tropene helt ok. Tja... er det virkelig så enkelt? French sier han er interessert i og har dyp respekt for afrikansk historie og kultur. Hvordan harmonerer det med leiesoldatvirksomheten? Tja... hvem vet? Ingen får stille spørsmålet.
For noen er det nok å høre French’ historie. De aksepterer denne renvaskingsturneen (jo, det er det det er) fordi mannen må få fortelle sin ufiltrerte historie, «sånn den egentlig er». Så enkelt er det vel ikke? Det er også historien til Tjostolv Moland, en død sjåfør og til en rekke diplomatiske ressurser – blant andre. De forteller ikke nødvendigvis samme fortellingen. I French’ foredrag har alle gjort mye feil, bortsett fra French og Moland. Myndigheter, systemer og presse. Journalister vil han egentlig ikke ha i salen (vi kan kjøpe billetter), og fotografer får ikke komme inn på foredragene hans.
Publikum kan stille spørsmål til French via en nettside. Helt til slutt stiller arrangøren pliktskyldig et par av dem. Hva skal du gjøre framover? Har du fått kjaereste? Skal du tilbake til Afrika? Er pengene fremdeles nedgravd? Meningsløst.
Denne kvelden (to utsolgte hus i Sandnes) forteller om to eventyrere og «leiesoldater med alle papirene i orden» som ble ofre for omstendighetene i et korrupt land. Moland og French gjorde ikke noe galt. Likevel gikk alt galt. Stemmer egentlig det? Tja... hvem vet? Vi får servert French’ teorier om motivene for å fenglse og dømme de to nordmennene. Holder forklaringene hans mål? Tja... hvem vet? Hver gang han avslutter en sekvens av foredraget har det meldt seg nye spørsmål.
«Men, du...»
Etter nesten tre timer med Joshua French, inkludert den parodiske spørsmålseansen til slutt, vet vi ikke så mye mer enn da vi gikk inn. Et foredrag av en nordmann dømt til døden i et åpenbart problematisk rettssystem i et land som ikke virker har gitt oss én ting: Joshua French’ forsvarstale i et innbringende foredragsformat. Akseptabelt? Ja. Uproblematisk? Nei.
Norske kulturhus kan ikke sette seg til oversmaksdommere og drive sensur. Det skal – heldigvis – vanvittig mye til før noen skal nektes å leie seg inn på norske scener. Det finnes en grense, men French’ motstandsløse «min historie»-fortelling er ikke grensemateriale. Selvsagt må han få fortelle sin versjon, enten det er i bokform eller som et langt, langt, langt foredrag.
«Eg syns han gjorde et voldsomt godt inntrykk», ble det sagt i køen på vei ut. Mulig det, men Joshua French’ foredragsforsøk på å «fortelle sannheten» mangler troverdighet fordi ingen får si «men, du...».