Krimroman der det meste er feil
SPENNING: Hvis noen tror det er lett å skrive en krim- eller spenningsroman, skal de lese Kjell Reianes sin debut, «Bomben». Den viser hvor lett det er å gjøre alt feil.
Kjell Reianes: Bomben. Spenningsroman. 307 sider. Jaeren forlag.
Om det er forfatteren eller forlaget som har sviktet mest, vet jeg ikke. Men «Bomben», debutromanen til arkitekt og musiker Kjell Reianes, burde ikke vaert gitt ut. Årsaken er at Reianes og forlaget ikke har jobbet godt nok – verken med hovedideen, med strukturen, med persongalleriet eller med språket. Boken vitner derfor om en grunnleggende mangel på respekt og forståelse for håndverket.
Vi får ta det ovenfra og ned:
1. Handlingen
Selve ideen er muligens god. «Bomben» handler om Willy fra Stavanger som reiser til USA som 20-åring, blir agent for CIA og farter jorda rundt på hemmelige oppdrag. Han er tilfeldigvis hjemme i Stavanger når terrorister truer med å sprenge Domkirken 17. mai.
Med stramme grep kunne dette blitt en underholdende røverroman. Men i «Bomben» er ingenting stramt. I stedet for å følge én hovedhandling, åpner forfatteren for all verdens påfunn underveis.
Boken begynner med en oversikt over fem generasjoner i Stavanger, et typisk oppspill til en historisk slektsroman. Deretter gir Reianes oss et slags kjaerlighetsdrama rundt hovedpersonens bestefar, fortsetter med en familiefeide og en bitter skilsmisse i generasjonen etter, og ender i en konflikt mellom helteonkel og terrornevø som knapt kjenner hverandre.
Antakelig har Reianes en tanke om at det naere slektskapet mellom motstanderne skal gi en ekstra dimensjon til fortellingen, men det motsatte skjer. Det historiske og familiaere bakteppet blir bare distraksjoner, på samme måte som de talløse bihistoriene blir blindveier.
2. Strukturen
Det finnes mange eksempler på krimog spenningsromaner der ulike handlingstråder, flere tidsplan og sammensatte persongallerier elegant knyttes sammen til en hovedhandling som kulminerer i et fortettet siste-scene-drama. Det forutsetter en ekstremt bevisst komposisjon der alle løse tråder kuttes bort. Og det krever at bipersonene får klare funksjoner og at beskrivelsene av dem er relevante.
Sannsynligvis har Reianes forsøkt å skrive en puslespillroman der de ulike bitene skal gi mening når de samles. I stedet har han levert en roman der bitene knapt hører sammen fordi folk og hendelser fyker forbi uten at de peker fram mot en samlende spenningstopp. Det blir altså retningsløst, ikke fortettet.
Et konkret eksempel er at CIA på side 80 finner ut at terroristen vil bombe Domkirken i Stavanger. 125 sider senere leser vi at terroristen endelig har funnet målet sitt; Domkirken i Stavanger. Det er selvsagt fullt mulig å bryte kronologien, men da må ikke spenningen spoleres så hjelpeløst som her.
Og oppdragene som sender Willy verden rundt, skal nok gi oss et bilde av en profesjonell og nådeløs agent, men er helt uten språklig og dramaturgisk oppbygging. Derfor blir de bare rekker av hendelser som knapt har noe med hverandre å gjøre.
3. Folka
På samme måte som enkelthendelser kan bygge opp under en hovedhandling, kan selvsagt et persongalleri vaere med på å tegne en hovedperson og et miljø. Da må bipersonene ha klare funksjoner: De bør ha betydning utover de episodene de deltar i, og de bør beskrives på en måte som gjør at de er interessante i seg selv.
Reianes klarer ikke dette på noe vis. Willys rival dukker opp både i judokonkurranser og i CIA, men han forsvinner ut igjen på dramatisk måte uten at det gir dybde til fortellingen eller klangbunn til hovedpersonen.
Det samme gjelder alle personene i Willys historie – de er der bare som pregløse faktapåstander. Mange av dem er innom i én eneste scene, men likevel gir forfatteren dem navn. Og av en eller annen merkelig grunn er han opptatt av hvor høye de er – som om det har en skjult betydning.
4. Slurv, slurv
På toppen av alt kommer en masse slurv både i språk og på annet vis.
Det begynner allerede på første side. Her møter vi Valter Ness som på neste side heter Viktor. Vi introduseres for Rigmor Galta (som vi aldri hører mer til – kanskje dukker hun opp i bind to eller tre?) som på neste side kalles Regine.
Sånt er det masse av: Er det mor eller søster som er kjempehøy? Er tvillingene født med 30 eller 3 minutters mellomrom?
Og hva med alle språkfeilene? Det heter ikke «I følge den norske kameraten...», det heter «Ifølge». Det heter ikke «Bort sett fra...», det heter «Bortsett fra». Det heter ikke «... smilet som han kjente så alt for godt», det heter «så altfor godt». USAs tidligere president heter ikke Barak Obama, han heter Barack Obama. Og så videre, og så videre.
Tegnsettingen orker jeg ikke begynne på en gang. Men den leseren som vil finne en side uten språkfeil, må jobbe godt.
Konklusjonen er altså at dette er altfor svakt – i alle ledd. Toer på terningen skyldes at det kanskje finnes en god fortelling her et sted, hvis forfatter og forlag tar krimfaget på alvor neste gang.