Theresa May vakler videre

KOMMENTAR: Å si at britenes statsminister har en utakknemlig jobb, er tidenes underdrivelse. Men hun gjør den ikke akkurat lettere for seg selv.

Statsminister Theresa May får kjeft uansett hva hun gjør. Enten hun prøver å danse (noe bildene viser at hun egentlig burde la vaere) eller hun prøver å forhandle en avtale med Brussel om britisk exit fra EU (noe hun er nødt til, selv om hun egentlig skulle ønske hun slapp).

Den britiske folkeavstemningen om medlemskap i EU i juni 2016, som altså endte med et meget knapt flertall for å forlate Den europeiske unionen, er et mareritt for May og det konservative regjeringspartiet. For mens May og hennes støttespillere ønsker en avtale med EU som gir fortsatt markedstilgang og en form for tilknytning, er det en stor og svaert støyende opposisjon i hennes eget parti som ønsker et totalt brudd med EU.

Politisk sjøgang

I tillegg må May hanskes med Labour og dets leder Jeremy Corbin, som gjør sitt ytterste for å svekke May og framprovosere en regjeringskrise som vil gi ham muligheten til å overta som statsminister og dermed også overta forhandlingene med EU i 11. time.

Og som om dette ikke var nok, er Mays regjering avhengig av støtten fra de 20 parlamentsmedlemmene fra det radikale unionistpartiet DUP (Democratic Unionist Party) i Nord-Irland, som er kategoriske motstandere av enhver Brexit-avtale som kan svekke tilknytningen mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia.

Irsk hodepine

La oss begynne der. For håpet om å oppnå en fullstendig avtale med EU innen desember, slik at det britiske parlamentet kan behandle den og fatte et endelig vedtak innen mars neste år, henger i en tynn tråd på grunn av grensa mellom Nord-Irland og republikken Irland. Etter at Storbritannia ikke lenger er medlem av EU vil denne 499 kilometer lange grensa utgjøre den britiske landegrensa mot EU.

Siden fredsavtalen mellom unionister og separatister i Nord-Irland, den såkalte langfredagsavtalen, ble undertegnet i 1998, har grensa mellom de to irske nasjonene vaert nesten usynlig. Begge er medlemmer av EU, og varer og personer har kunne forflytte seg naermest umerkelig på tvers av den tidligere strengt bevoktede grenselinja. Dette vil EU ha slutt på.

EU nekter plent

EU mener, ikke uten en viss logikk, at britene ikke kan få i pose og sekk. Vil de ut av EU, uten en omfattende EØS-liknende avtale slik Norge har, må de akseptere at EU vil betrakte grensa i Irland på samme måte som de betrakter for eksempel grensa mellom Hellas og Tyrkia, eller mellom Polen og Hviterussland.

Når May så sent som tirsdag sa at avtalen mellom EU og Storbritannia er 95 prosent ferdig forhandlet, handler de siste fem prosentene i stor grad om det irske problemet. Men uten en løsning her, er ikke resten av avtalen mye verdt. EUs sjefsforhandler Michel Barnier er en hard nøtt. Han insisterer på alt eller ingenting, og har klart å blokkere ethvert forsøk fra britisk side på å omgå ham og forhandle direkte med sentrale statsledere i EU, som Tysklands Merkel eller Frankrikes Macron. Snarere enn å svekke Barnier har Mays forsøk på å etablere direkte kontakt med kollegene sine styrket hans posisjon, som Financial Times meldte for et par dager siden.

Vasallstaten Norge

Sett fra EUs side er det av stor, ja, avgjørende betydning at britene merker på pengepungen at de ikke lenger er medlemmer av klubben. En for gunstig avtale for britene vil kunne sette i gang en kjedereaksjon der også andre land bryter med unionen og krever liknende og gunstige vilkår for markedsadgang.

Theresa May og det konservative partiet har så langt nektet å gå inn på en avtale som likner den norske EØS-avtalen. De anser en slik avtale å gi alle ulempene med EU-medlemskap uten noen av fordelene. Dette standpunktet, som på ingen måte er ulogisk i kjølvannet av folkeavstemningen, begrunnes omtrent slik:

En britisk «EØS-avtale» vil forplikte britene til å betale milliarder av pund for markedstilgang (slik Norge gjør), men uten å få vaere del av den politiske beslutningsprosessen. Og britene ser med stor skepsis på mekanismene som gjør at lovendringer og reguleringer i EU automatisk og uten politisk behandling i Stortinget blir norsk lov. Storbritannia vil bli en umyndiggjort vasallstat, slik Norge er. Det var jo nettopp denne overnasjonale styringen som britene avviste i juni 2016, lyder argumentet.

Internt opprør

Samtidig med at May prøver å løse denne gordiske knuten, må hun takle intens og økende motstand i eget parti. En stor og svaert støyende gruppe av rebelske parlamentsmedlemmer brukte i helgen svaert sterke ord om hennes innsats. Disse opprørerne vil ha et fullstendig brudd med EU. Den profilerte utenriksministeren Boris Johnson forlot tidligere i år regjeringen i protest mot Mays forhandlingslinje.

Disse medlemmene ønsker en såkalt «hard Brexit». En total skilsmisse og nye forhandlinger på alle områder. Dette minner i grunnen ganske mye om holdningen til president Donald Trump, som er dypt skeptisk til omfattende frihandelsavtaler.

Trump har til nå blitt holdt delvis i sjakk av sin egen administrasjon. Theresa Mays overlevelse avhenger av at hun klarer å tøyle sine egne partifeller.