Normalitet og blikket på annerledeshet
KRONIKK: Hvem har definert «normalkroppen»? Finnes den? Og er det nødvendigvis negativt med erfaringer som er annerledes enn flertallets?
Maleren Kitty Kielland brukte, på grunn av en kneskade, rullestol da hun var i 20-årene. Det var nettopp i disse årene hun begynte å male. Kan det tenkes at denne livserfaringen var en viktig forutsetning for at hun så verden med nye øyne og fikk ønske om å formidle det hun så til andre?
Mangfold og normalitet
Tiden vi lever i er preget av et paradoks i synet på kropp og helse. Det er blitt større rom for mangfold, både kulturelt og menneskelig, men det kan synes som normalitetsforståelsen er blitt smalere. Det kan se ut som det er blitt vanskeligere å skille seg ut og vaere annerledes enn flertallet for eksempel i skolegården og på arbeidsplassen.
Denne forestillingen om at det finnes en normal måte å vaere menneske på, er ifølge den amerikanske kjønns- og funksjonshemmingsforskeren Rosemarie Garland-Thomson, en konstruksjon. Hun hevder at vi har skapt oss en forestilling om en nøytral, normal kropp, og at denne fiktive kroppen er blitt standarden for samfunnet. Bygde omgivelser og samfunnets institusjoner, for eksempel skoler og utdanningsinstitusjoner, er tilrettelagt for å møte normalmenneskets behov. Denne normalkroppen er mannlig, vestlig av kulturbakgrunn og uten funksjonsnedsettelse.
«Misfits»
Men de kroppene som samfunnet faktisk er befolket av, er mangfoldige. De som har en kropp som ikke svarer til standarden, opplever dette bokstavelig talt på kroppen; de passer ikke inn og kommer ofte heller ikke inn. Garland-Thomson bruker begrepet «misfits» (utilpass, passer ikke inn) for å illustrere denne erfaringen som mange har felles: Jeg passer ikke inn i forventningene til hvordan et menneske eller en samfunnsborger skal vaere, jeg når ikke opp til standarden.
For eksempel kan benker i byrommet utformes slik at de ikke er gode å sitte på eller reise seg opp fra for en kropp som trenger hvile og har knapt med krefter. Et busstilbud kan utformes slik at det blir lengre mellom holdeplassene for å imøtekomme behovene til dem som har det travelt og skal raskt fram. Samtidig blir det kanskje for langt å gå til og fra holdeplassen for den som er dårlig til beins. Arbeidsplasser kan oppfordre til konkurranse mellom ansatte om å gå eller sykle til arbeidsplassen, uten å ta høyde for at det blant ansatte finnes flere som ikke har mulighet for å ta del i slike konkurranser.
Med andre ord er det en felles erfaring for dem som ikke innfrir normalitetskravet at personen er «misfit», i en konkret situasjonen avdekkes et manglende samsvar mellom den faktiske kroppen og et fysisk, sosialt og kulturelt miljø. Dette manglende samsvaret er reelt og materielt. Det kan føre til ekskludering fra offentlige rom og fellesskap.
Normal = nøytral
For Garland-Thomson er det viktig å understreke at «misfit», ikke å passe inn, ikke bare handler om holdninger. Sosial urettferdighet og diskriminering har alltid en materiell side som omfatter møter mellom kropper med variasjoner i funksjonsevne og miljøene de beveger seg i. Uansett hvor sosialt inkludert en rullestolbruker er på en arbeidsplass, trenger hun en heis for å komme til kantina i andre etasje og kan ha problemer med å forsyne seg selv på grunn av høyde på serveringshyllene og tilgang til servise og kasseapparat.
Men hva med dem som stort sett passer inn? Det er en mindre skjellsettende opplevelse når kropp og miljø passer hverandre. Mens mennesker med funksjonsnedsettelser har en felles erfaring av ikke å passe inn, som dermed kan skape en minoritetsidentitet, er normalitetserfaringen nøytral. Normaliteten blir, hevder Garland-Thomson, nøytral fordi de materielle og sosiale omgivelsene er bygd og tilrettelagt for å imøtekomme nettopp personer som samsvarer med en statistisk kroppslig normalitet.
Blikket som vurderer
Garland-Thomsen hevder at personer som ikke svarer til forventningene om normalitet, blir utsatt for blikket til den som selv mener seg innenfor normalitetsrammen. Den som er annerledes, må til daglig forholde seg til og navigere i en verden med stirrende blikk. På samme måte som kvinner er blitt og fortsatt blir vurdert av et mannlig blikk, blir en person med funksjonsnedsettelse vurdert med blikket fra personer som forstår seg som med normale funksjonsevner. En kvinne med Downs syndrom blir stirret på som en kvinne som ikke er forventet å delta for eksempel i ordinaert arbeidsliv. Implisitt i blikket ligger også vurderingen: – Hører du hjemme her? – Har du noe blant oss å gjøre? – Kan du ha et bidrag å komme med til fellesskapet?
Blikket inneholder også en sammenligning hvor den personen som blir sett, vurderes opp mot en idealform av personen, altså hvordan personen burde vaere. Kulturen er platonsk påvirket når konkrete enkeltmennesker vurderes og måles opp mot en abstrakt idé om hvordan et menneske burde vaere. Rosemarie GarlandThomson foreslår at slike abstrakte konstruksjoner forkastes og erstattes av verdsetting av et rikt mangfold.
En demokratisk oppgave
Kitty Kielland viste oss den verden hun så gjennom maleriet som kunstnerisk uttrykk. Alle som bebor verden, har sitt blikk og sitt perspektiv på den verden som vi deler. Derfor er det en demokratisk viktig oppgave å skape rom for mangfold sosialt, kulturelt og materielt.
Den som er annerledes, må til daglig forholde seg til og navigere i en verden med stirrende blikk.