Jeg kan trues, men ikke knebles
TVANGSBRUK: Ytringsfriheten er verdifull og trusler om selvmord for å begrense den, er forkastelig å bruke i debatten om tvangsbruk ved SUS.
Den 10. september hadde jeg en kronikk på trykk i Stavanger Aftenblad hvor jeg kritiserte måten Stavanger Universitetssjukehus (SUS) forklarte den kraftige reduksjonen av tvang på. Samme natt som kronikken stod på trykk tikket det inn en e-post med anklager og trusler fra en overlege ved SUS, psykiatrisk klinikk.
Drøy epost
Overlegen, som tydelig var frustrert og lei av at pasientbehandling ved SUS ble omtalt negativt i Aftenbladet, skrev: «En slik retorikk og stadige negative oppslag kan potensielt føre til at folk ikke tør å søke hjelp, og heller tar livet sitt». Her bes jeg egentlig om å tie stille. Kritiserer jeg tvangsmiddelbruken ved SUS eller måten SUS legger frem tallene på, så kan det ifølge overlegen føre til at folk ikke søker hjelp og heller tar livet sitt. Jeg opplevde eposten som drøy. Prøver sykehusets ansatte å true meg til taushet ved å si at hvis jeg fortsetter å stille betimelige spørsmål, så kan folk ta livet sitt?
Jeg fant e-posten urovekkende fordi vedkommende også fremmet synspunkt som tidligere er blitt hevdet fra andre ansatte på sykehuset: At folk ikke vil søke hjelp hvis psykiatrisk kritiseres. Er det slik man slokker lyset på et området i helsetjenesten som egentlig trenger flombelysning? Er det slik man knebler helsepersonell, tillitsvalgte og andre fra å delta i en viktig samfunnsdebatt?
Skal kunne tenke og tale fritt
Man skal kunne rette saklig kritikk mot en offentlig helseinstitusjon. Man skal også kunne tenke og tale fritt rundt våre helseinstitusjoner. Åpenhet og nyansert dialog om organisering, kvalitet og resultater er en grunnleggende forutsetning for at pasientsikkerheten skal kunne bli bedre. Hvis pasienter og pårørende er bekymret for hvordan forholdene ved et sykehus faktisk er, er det lederens oppgave å rette opp feilene og dermed trygge pasientene.
Skrinla forskningsprosjekt Ytringsfriheten er verdifull og trusler om selvmord for å begrense den, er forkastelig. Overlegen benyttet også anledningen til å skrinlegge et eventuelt fremtidig forskningsprosjekt sammen med meg. Hvis man stiller betimelige spørsmål om hva som skjer i et av våre største sykehus, drevet av skattebetalernes penger, så kan man altså miste muligheten for en jobb innen foretaket. Jeg er heldigvis ikke avhengig av overlegens tillit for å delta i forskning da jeg allerede er engasjert i forskning i Sandnes kommune og er med i to PhD ved UiS.
Etter kronikken fikk jeg også en tilbakemelding på e-post fra Per Arne Holmen, analyse og kvalitetssjef ved Lovisenberg distrikt psykiatriske senter (DPS). Han skrev: «Jeg har med interesse lest din kronikk i dag. Du viser til at man må forstå årsakene, og ikke minst variasjonen i detaljene bak tvangstallene. Ditt kritiske blikk på hvordan vi fremstiller og forklarer reduksjon eller økning i tvangsmiddelbruk, er en viktig observasjon».
Jeg vil pasientenes og pårørendes beste, og håper at de som trenger psykisk helsehjelp søker dette enten det er hos fastlege, DPS eller i sykehus. Selv om det spares og det er mye som kan bli bedre, er det også mye bra. Mange ansatte gjør en god jobb, hver dag!
Jeg kommer til å fortsette Helsepersonell bør tale pasientenes sak og ta til ordet når pasientene sviktes. Alt for få innen helsetjenesten deltar i den offentlige debatten. Skyldes dette en fryktkultur hvor de blir truet til taushet, må følge flokken og den som svinger lojalitetspisken? Jeg kommer til å fortsette å ha et kritisk blikk på helsetjenesten, enten det er i somatikken eller i psykiatrien. Og jeg kommer til å ytre meg. Jeg kan trues, men ikke knebles.