Prisvinner fra Stavanger og andre klassiske høydepunkt
KLASSISK CD: En ung stavangergitarist får rosende omtale av vår anmelder av klassisk musikk. Men han er enda mer begeistret for en som gjestet kammermusikkfestivalen for noen år siden.
Kjenning fra kammerfestivalen
Henri Dutilleux: Symfoni nr.1; Métaboles; Les Citations. Orchestre National de Lille, dir.: Jean-Claude Casadesus. Utgitt på Naxos.
I 1995 var Dutilleux (19162013) gjennomgangsfigur ved Kammermusikkfestivalen i Stavanger. I juli det året han døde, anmeldte jeg cd-en Correspondances, strålende innspillinger av orkesterverker med EsaPekka Salonen som dirigent (på Deutsche Grammophon). Tittelen på cd-en stammer fra Baudelaire – korrespondansene mellom sansene og mellom ting i naturen. Det røper et saertrekk ved Dutilleux’ komponering: Han lar seg ofte inspirere av poesi og billedkunst (Baudelaire, Rilke, van Gogh). Også på denne siste cd-en med nasjonalorkesteret fra Lille hører vi hvordan denne komponisten allerede tidlig er fascinert av sammenhengen mellom farge, rom og bevegelse.
Hans verk er forholdsvis smalt; det skyldes dels at han forkastet verker skrevet før 1947, dels at han finsliper verkene til det ytterste. Han lot seg aldri tilordne en skole og mente at systemer, slik som serialismen, var tyranniske. Den subtile orkesterbehandlingen til Webern var han derimot betatt av. Men det er først og fremst noe typisk fransk i hans første symfoni, fra 1851; måten han former klangfargene på, det plastiske i forløpet. Vi aner både Ravel og Debussy bak dette hans første store orkesterverk. Kontrastene er mesterlig utbalansert, utfolder seg fantasifullt, f.eks. i siste sats med de mange variasjonene (spor 4).
I Métaboles (fra 1964) topper «forandringene» seg i en overveldende klangsyntese (spor 9). I Les Citations (1985-1990) hører vi sitater både fra Jehan Alain (organist og komponist) og fra renessansemesteren Clément Janequin. Oboen og cembaloen opptrer her som solo-instrumenter og gir andre del av verket (spor 11) klangfarger som matcher kontrabass og det forsiktige slagverket. Alt er det glimrende fremført av orkesteret fra Lille med Jean-Claude Casadesus som dirigent.
Overdrivelsens estetikk Rachmaninov: Symfoni nr. 1-3; Symfoniske danser. Balakirev: Tamara og Russia. London Symphony Orchestra, dir.: Valery Gergiev. 3 cd-er. Utgitt på LSO Live. «Etterat jeg forlot Russland, mistet jeg lysten til å komponere. Med tapet av hjemstedet mistet jeg meg selv.» Rachmaninov tilbrakte 25 år i emigrasjon. Men dette utsagnet hans er blitt den store russiske myten om kunstneren som ikke kan vaere skapende i det fremmede og nostalgisk ser tilbake på sine kulturelle røtter. Men dette stemmer ikke. Noen år før revolusjonen, fra 1906 til 1909, levde Rachmaninov allerede i utlendighet, i Dresden. Og i «det fremmede» komponerte han som besatt på sin symfoni nr. 2 og flere andre store verk.
Symfoni nr. 1 er skrevet av en 22-åring. Den ble sterkt kritisert av de forskjelligste grunner
Over lange strekk høres flere av satsene ut som filmmusikk, og det er hverken vakkert eller sublimt.