Utenfor Paradis

Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket, noen må vaere de svakes bror, Gud la din vilje skje på jord! Hjelp oss å følge ditt bud (Svein Ellingsen. Norsk salmebok nr. 738).

Hver dag sykler jeg forbi Paradis stasjon. Det er godt å tro på at det finnes et Paradis, et sted der alt er godt. Likevel tror jeg ikke det er et helt godt Paradis her i denne verden. Verden er vakker og god. Men den er ikke bare vakker og god. Vi kan ikke snakke sant om livet uten å snakke om ondskap, lidelse og mørke.

20. januar 1942 var 15 godt utdannede tyske menn samlet i et hus utenfor Berlin. Det var bare én sak på sakslista; hvordan få en endelig løsning på problemet med jødene? Naziregimet la fram planer om hvordan de kunne drepe opptil 11 millioner jøder som bodde innenfor det tyske storriket. Forsamlingen syntes planen var god, men de var uenige om hva som skulle skje med barna som hadde en tysk far og en jødisk mor. Etter at saken var ferdig drøftet, gikk mennene ut i salongen og drakk seg en konjakk. Ondskap kan kle seg i fine siviliserte former. Også i dag.

Mennesket er i stand til å utføre svaert onde handlinger. Vi kan ikke lukke øynene for dette. Kunnskap om historie og fortiden kan hjelpe oss til å vaere våkne der menneskets verdi blir truet i dag. For verden er ikke bare god. Vi lever utenfor Paradis. Kristendommen har et realistisk menneskesyn. Mennesket er skapt i Guds bilde til ansvar og verdighet. Samtidig kan mennesket under gitte omstendigheter handle under sin verdighet. En dag tror jeg at jeg skal stanse ved Paradis og bo der for alltid. Enn så lenge er livet i denne verden, og vi kalles til å våke i verdens natt.