Når milepaeler rives ned
KRONIKK: Han liker å forkaste avtaler, Donald Trump: handelsavtaler, Parisavtalen om klima, atomavtalen med Iran – og nå en av historiens viktigste nedrustningsavtaler. Kan dette gå godt?
INF-avtalen var en milepael når det gjelder atomnedrustning, høytidelig undertegnet av Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i 1987. Veien dit hadde vaert lang og kronglete. Det begynte med at Sovjetunionen på 1970-tallet utplasserte såkalte SS-20-raketter, en ny type mellomdistansevåpen som ikke var dekket av tidligere avtaler om rustningsbegrensninger. Disse nye atomvåpnene kunne nå mål over hele Europa på kort tid, og de skremte europeerne.
Politisk strid, folkelig engasjement
Nato svarte med det såkalte dobbeltvedtaket i 1979, som gikk ut på å utplassere 572 amerikanske mellomdistanseraketter i Europa hvis ikke forhandlinger førte til fjerning av de sovjetiske rakettene innen utgangen av 1983.
Vedtaket var omstridt, også i Norge. Det førte blant annet til sterk indre strid i Arbeiderpartiet, og til store demonstrasjoner mot atomvåpen over hele Europa. I 1981 gikk tusener av atomvåpenmotstandere i fredsmarsj fra København til Paris. Samme år kom forhandlinger i gang mellom USA og Sovjetunionen, men de mislyktes, og mot slutten av 1983 ble de første amerikanske rakettene utplassert i Europa.
To år senere kom Mikhail Gorbatsjov til makten i Moskva, og forhandlingene ble gjenopptatt. Denne gangen førte de fram, og 8. desember 1987 kunne Gorbatsjov og Reagan undertegne avtalen. Landbaserte atomraketter med en rekkevidde mellom 500 og 5500 kilometer ble forbudt, og nesten 2700 raketter ble fjernet og ødelagt. Det var en epokegjørende avtale, inngått ved inngangen til en ny tid. Et par år senere var Berlinmuren historie og den kalde krigen over.
Russland tilbake på scenen
Er den kalde krigen tilbake igjen nå? Ja, delvis. Mangelen på tillit mellom stormaktene er like slående nå som den gangen, og viljen til å markere styrke gjennom militaer opprustning er stadig til stede. Men mye er også annerledes: Mens USA og Sovjetunionen framsto som ulike, men noenlunde jevnbyrdige supermakter, står Russland i dag mye svakere. Riktignok har Putin gjenreist en del av Russlands status etter de kaotiske tilstandene under Boris Jeltsin på 1990-tallet. Statsmakten er styrket, militaerapparatet er blitt modernisert og rustet opp. Krimhalvøya er blitt russisk igjen, Ukraina får ikke fred, og ved innblanding i Syria har Putin skaffet Russland innflytelse i Midtøsten igjen. Men Russland har mistet Baltikum og kontrollen over Øst-Europa, og russisk økonomi er ikke i stand til å gi landet tilbake den gamle statusen som supermakt.
Cyber-angrep og nye atomraketter er likevel en forholdsvis billig måte å vise styrke på, med muligheter for framstøt som kan svekke samholdet i Vesten. Der får han god hjelp fra Trump, som stadig får sine europeiske allierte til å fortvile – også med trusselen om å trekke seg fra INF-avtalen.
Kina da og nå
En annen faktor som gjør dagens situasjon annerledes enn forholdene under den kalde krigen, er Kina. Maos Kina var under den kalde krigen fattig og tilbakeliggende og spilte ingen stor rolle internasjonalt. I dag er det rikt og fremadstormende, med voksende militaer styrke og vilje til å utvide sin makt og innflytelse, for eksempel ved militaer dominans i Sørkinahavet.
Trumps begrunnelse for å trekke USA ut av INF-avtalen er at Russland har brutt avtalen ved å produsere og utplassere en ny type raketter. Dette er USAs europeiske allierte stort sett enige i, men de ønsker likevel å beholde avtalen. Forkastes den, vil det bare bety ny rakettopprustning, og den er det europeerne som får føle, ikke amerikanerne. Men Russlands nye raketter er bare en del av grunnen til at Trump vil ut av INF-avtalen; en annen og sannsynligvis like viktig grunn er at Kina står utenfor. På 1980-tallet var det ingen grunn til å trekke Kina inn i en avtale om mellomdistanseraketter; kineserne hadde ingen. Det har de derimot i dag, siden Kina ikke har vaert hemmet av forbudet mot landbaserte mellomdistanseraketter. Nå vil Trump kvitte seg med en avtale som hindrer ham i å ruste opp mot Kina i Asia og Stillehavsområdet.
Illevarslende
Det sier seg selv at dette kan bli en farlig utvikling. Atomvåpnene er en eksistensiell trussel, selv om faren for en atomkrig i dag ikke er overhengende. I dag er det internasjonale bildet dessuten mer ustabilt og uforutsigbart enn under den kalde krigen. Gamle stormakter er blitt svekket, nye vokser fram og vil gjerne ekspandere. I en slik situasjon er det uheldig å svekke det vi har av rustningskontroll; tvert imot er det behov for å styrke og utvide det vi har av avtaler og system for å forhindre at atomtrusselen vokser.
Trump er slett ikke alene om å utfordre den internasjonale orden – det gjør også Russland, Kina og flere andre land. Men det er illevarslende når man har følelsen av at verdens desidert største makt både økonomisk og militaert ikke lenger er til å stole på, med en leder som tilsynelatende liker bedre å rive ned enn å bygge opp.
Gamle stormakter er blitt svekket, nye vokser fram og vil gjerne ekspandere. I en slik situasjon er det uheldig å svekke det vi har av rustningskontroll.