Ingen helteroller for Kongo–gutta
FILM: «Mordene i Kongo» lukter storfilm lang vei. Vakker, vellaget,velspilt, påkostet - og litt feig. Og absolutt ingen heltehistorie.
Mordene i Kongo
Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: Marius Holst. Manus: Stephen Uhlander etter en filmhistorie av Nicolaj Frobenius. Skuespillere: Aksel Hennie, Tobias Santelmann, Ine F. Jansen, Dennis Storhøi, Tone Danielsen, Anthony Oseyemi m. fl. Lengde: 2 timer 8 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 26. oktober.
Etter
år med
presseoppslag, bøker og kontroversene rundt filmmanuset og Joshua Frenchs foredragsturné: Er det i det hele tatt mulig å anmelde denne filmen basert på egen kvalitet, uten å vaere påvirket av alle de sterke meningene om saken Moland og French i Kongo? Antakelig ikke. Men det går an å prøve.
Men først: antydningene fra den opprinnelige manusforfatteren Nikolaj Frobenius om at filmen er en heltehistorie, er bare tull. Tvert imot: Moland og French kommer ikke så høyt opp på sympatiskalaen her.
Paradoksal livsfilosofi
«Mordene i Kongo» handler om Joshua French og Tjostolv Molands fengselsstraff over flere år i Kongo. Fra den dagen de ankommer nabolandet Uganda og mottar sitt skjebnesvangre oppdrag, som førte til at en sjåfør ble skutt og drept. Det ble Moland dømt til døden for, French for medvirkning til. Senere døde Moland, og French ble dømt for å drept ham.
To selverklaerte voldsmenn og eventyrere som krever å få leve ut sin «legning» som nettopp det. Fordi krig og konflikt er sunt. Men Norge er så «soft» og feminisert, der er det ikke plass til menn som dem. Derfor etablerer de seg som leiesoldater i villere og mer macho Afrika. Er med på leken, og må virkelig smake steken.
Det viser seg at de to slett ikke har de taktiske og menneskelige egenskapene som kreves for å gjøre noe med knipen sin på egenhånd. Arroganse og nedlatenhet i fremmed land tar deg aldri saerlig langt. Da er det greit å ha mamma og myndighetene i «softe» Norge til å ordne opp og punge ut.
For et paradoks.
Kongo-saken har alltid vaert full av ulne agendaer og motstridende vitnemål om hva som virkelig skjedde. Det ville vaert oppsiktsvekkende om «Mordene i Kongo» ga et endelig svar, og det gjør den ikke. Ikke forteller den noe saerlig nytt heller.
Så hva er da filmskapernes ambisjon?
I rekken av norske historier fra virkeligheten, bare roper denne på en film. Til tross for alt det kontroversielle og uavklarte, eller på grunn av. «Alle» kjenner historien, «alle» mener noe om den. Mange vil kjøpe billett. Å presentere en livsstil som er fremmed og litt fascinerende for folk flest, er jo alltid verd en film. Saerlig når konsekvensene er så fatale som her.
Imponerende hovedroller «Mordene i Kongo» er en vakker, eksotisk, vellaget, velspilt og påkostet film. Det dramatiske øyeblikkene i historien er framhevet. Men under overflaten kommer vi tettere inn på Moland og Frenchs livsfilosofi. Det er ikke uinteressant. Aksel Hennie og (saerlig) Tobias Santelmann gir både imponerende nyanserte og troverdige portretter av de to fangene. Likheten med de to originalene er også slående.
Gjennom Frenchs samtaler med en fiktiv representant fra UD, spilt av Ine Jansen, får vi også summen av motforestillingene mot Moland og Frenchs egen «sannhet». Og enda mer blir sagt mellom linjene her.
Lenge er filmen fjetrende og engasjerende. Men på et tidspunkt går det tomt for vinkler og drama. Da får vi mer lidelse i kakerlakkfengselet og repetisjoner, og litt rotete tidshopp.
Om Kongo-saken er evig kontroversiell, er ikke filmen om saken det. Den presenterer både fakta, hendelsesforløp, konflikter og alternative «sannheter» edruelig og troverdig nok. Redelig gjort.
Sett fra filmskapernes side, kunne de nok kjørt på med mer kontrovers for å ha en ny vinkel. Det har de ikke risikert. Prisen for feigheten er ingenting nytt og lavere temperatur.