Tidlig innsats i skolen – til en høy pris

DEBATT: Tidlig innsats i skolen står i fare for ensidig å handle om organisering og ressurser – til en høy pris.

«Enda en slik seier, og jeg er fortapt». Dette skal Phyrros av Epirus ha sagt da for andre gang seiret over romerne – i et slag med store tap. I norsk skole blir det nå utkjempet flere slag: Innføringen av laerernorm og skolens plikt til intensiv opplaering.

Målet for disse er krystallklare: å legge til rette for at alle, inkludert de lavtpresterende elevene, skal få den opplaeringen de trenger.

Lese- og skrivevansker er den vanligste grunnen til at elever får spesialundervisning i Norge. Det burde vaere selvsagt at vi retter søkelyset på tilbudet som gis elevene som strever – selve innholdet i opplaeringen.

Elevene vinner lite

Går man gjennom pressedekningen, viser den imidlertid at diskusjonen og praksisen omkring plikt til intensiv opplaering har kommet til å handle mer om organisering og laererressurser enn om innholdet i undervisningen. Evalueringen av spesialundervisning i det såkalte Nordahl-utvalget har noe av den samme dreiningen mot organisatoriske perspektiver, ressurser og spørsmål om kompetanse – på bekostning av spørsmålet om innhold.

Med andre ord: I arbeidet med å styrke oppfølgingen av lavtpresterende elever, kan vi risikere at skolene må endre mye – men at elevene vinner lite.

Innholdet avgjør

Selvsagt må rammene vaere på plass for å sikre systematikk og kontinuitet i oppleggene som gis til elevene. Dessuten må opplaeringen vaere regelmessig og ha en viss varighet. Skolene må sikre tid og kompetanse til gjennomføring, og de må sikre at opplaeringen gjennomføres av kompetente pedagoger. Å sette av tilstrekkelig med laererressurser, vil derfor vaere en nødvendig forutsetning for å lykkes med tidlig innsats overfor elever i faresonen for å utvikle lese- og skrivevansker. Her er det ikke snakk om et enten/eller. Men det er likevel først og fremst innholdet i opplaeringen som vil avgjøre om tiltaket faktisk er effektivt for å forbedre ferdighetene til elevene som strever.

Trenger helhetlige tiltak

Hva vet vi om hva som bør vaere innholdet i lese- og skriveopplaeringen for elever med vansker? Ett av problemene med den hjelpen altfor mange med lese- og skrivevansker får i dag, er at de blir sittende å trene på delferdigheter, som å lese stavelser, uten at de får hjelp og eksplisitt instruksjon i hvordan de skal bruke disse ferdighetene når de leser tekster.

Dette skjer fortsatt, selv om summen av de siste 20 års forskning viser at å trene isolert på delferdigheter i lesing, ikke fører frem. Det vi i dag vet er nødvendig for at elevene skal laere, er en stadig vekselvirkning mellom deler og helheter, i en meningsfull sammenheng. Nyere tankesett om lesing vektlegger i langt sterkere grad samvirkningen mellom elev, tekst og omgivelser; lesing som en fortolkningsprosess. Denne kunnskapen må få konkrete følger for opplaeringen. Elever som strever med lesing trenger helhetlige tiltak som både fokuserer på å laere bokstaver, på ulike måter å lese ord på og, ikke minst: De må få rike muligheter til å anvende disse ferdighetene i lesing av sammenhengende og meningsfull tekst.

Kostnadene kan bli store

Om vi anvender Phyrros sin erfaring, vet vi at kostnadene i slagene som foregår i skolen kan bli svaert store. Vi må derfor sørge for at en eventuell seier ikke blir jevngod med et nederlag.