Vår beste (og nest beste) Dag
SHOW: Det lugger litt for sangeren
Dag Schreiner, men snakketøyet er i storform, figurene friske og revyveteranen høster fremdeles latter som svaert få andre i Stavanger.
«Vår beste Dag» med Dag Schreiner. Regi: Pål Mangor Kvammen. Orkester: Knut Aabø, Øyvind Grond, Alexander Flotve, Aril Schøld og Kurt Lisø. Sted: Stavangeren. Spilletid: 2 timer inkludert 20 minutters pause.
«Ai ai», tenkte jeg, og andre med sans for rene toner, da Dag Schreiner var ute på en liten musikalsk sykkeltur gjennom sommeren 1970. I et av mange nummer med tjukk og god nostalgi – Schreiners første varemerke – var det bare et tett og godtkorende band som holdt båten flytende. Før denne sangen, en av to-tre som ikke satt veldig godt, hadde vi fått mannens andre varemerke, figurene. Åpningsnummeret «Uden Opprykk» er Laerer Gondersen av god, gammel klasse. Jo, vi har hørt dette før, flere ganger, men det var likevel noe friskt og fint med den forkomne laereren og hans kamp mot jevelungene som han plaget ham i over 30 år.
Så kom en ambisiøs medley der Schreiners stemme ikke nådde gamle høyder, en litt låst kropp manglet energi, og han måtte lete litt etter ordene. Premierenerver? Mulig det. Overambisiøst? Ikke utenkelig. Akkurat da tenkte flere i salen at vi ikke så vår beste Dag, men vår nest beste.
Opp i ringene
Så skjer det noe i Stavangeren. Schreiner, som ofte har lent seg tungt på musikken, henter fram et par knallgode verbalnummer. Snakketøyet fikk følge med tekster som det luktet litt svidd av. Hans lille tirade mot hundeeiere, verdens dummeste folk, sitter umiddelbart, det samme gjør fortellingen om faren. Om ikke sangen gjør det, så er monologene aldeles finfine.
Folk som har sett Schreiner før, altså svaert mange, vil kjenne igjen mye i denne revyen. Det er en best of-forestilling med noen rene repriser og noen oppussingsobjekter. En snarvei, ja vel, men en vellykka snarvei til applausen og latterkulene. Pensjonisten er en nydelig, litt sår og finurlig karakter som absolutt finner sin plass. Her er Schreiner litt syrlig mot et stort samfunnssystem samtidig som han er underfundig og river av et par virkelig gode punchliner.
Paven kommer
En annen gammel kjenning som treffer tidsånden rett i fleisen er Veisjefen som er hekta på rundkjøringer, tuneller og nå bommer. En ny reprise med et lite haleheng av aktualitet som godt kunne vaert bygget ut, hvis Schreiner virkelig ville briljere.
Etter første akt var vi litt i stuss da vi kikket på hverandre og ventet på hvem som først ville si «jo, her er det mye godt, men den sangen ...»
I runde to åpner han med en ny solid knyttneve – Paven. Schreiners utgave av Pave Frans er riktignok en rållsepave, men han benytter muligheten til legge inn noen velfortjente svingslag til de ko-ko sidene ved paveriet. Etter en ny fin monolog og gamledager – det er mye gamledager og «da jeg var ung» her – gjør han et stilig klinasnummer uten å si et ord. Vi får også en annen fin figur, satanisten, som er utbrent og sliter med tilløp til glede og himmel på jord. Vi noterer et par repriser til uten at det gjør noe som helst. Stemningen på revypremierer er alltid god, men denne kvelden er publikum litt ekstra gira når Bøgvall Kai brauter seg inn mot slutten og forteller skrøner fra livet på sjøen, fra slektsstevner og fra Amerika.
Smikkløyen bauta
I andre omgang sitter også sangen bedre, og det var kanskje bare vi som noterte, som husket at første omgang vil kreve en god del synge-skjerpings for å vaere helt der oppe. Han er virkelig en skatt på sitt beste, Dag Schreiner, og selv på en kveld der det er noen litt kjipe bompasseringer klarer han å mane fram mer latter enn noen andre som frekventerer Stavangeren-scenen jevnlig. Det er mer enn litt imponerende, saerlig når vi vet at mannen ikke har hatt noen voldsom helsemessig medvind de siste årene. Det siste momentet, og folks alder, er strengt tatt revnende likegyldig når de først står der på scenen og gjør seg til mot betaling. Da har de med å vaere gode hvis de vil bli velsigna med de gjeveste sidene av terningen.
En femmer til «Vår beste Dag» er nok litt raust, men hvis det er en tiltalt som fortjener å få tvilen litt på sin side, så er det Dag Schreiner. Han har holdt et forbløffende høyt nivå på sine forestillinger. «Vår beste Dag» er kanskje ikke den aller beste av dem, men selv på en kveld der sangpedagogene ville pustet litt tungt er han en smikkløyen bauta av en Stavanger-underholder.
I «Vår beste Dag» har han et glimrende støtteapparat i bandet, han har luket godt i tekstene sammen med regissør Pål Mangor Kvammen, og selv når han bruker ett ekstra sekund for å finne neste setning, krysser han målstreken som svaert få andre.