Verdens ensomste menneske
PLATE: Det gjør vondt å lytte til tekstene, men framføringen er nydelig.
Marianne Faithfull: «Negative capability» (BMG)
Marianne Faithfull fikk en flygende start da Rolling Stonesmanager Andrew Loog Oldham la merke til henne på en Stonesfest. Han ga 17-åringen en sang han skrev sammen med Mick Jagger og Keith Richard, og «As tears go by» nådde niendeplassen i Storbritannia i 1964.
De neste årene var Faithfull og Jagger et par, men på 70-tallet gjorde anoreksi og rusmisbruk ting vanskelig. Albumet «Broken English» (1979) var det som for alvor brakte henne tilbake, og siden har platene kommet regelmessig.
Denne gangen har hun med seg Nick Cave, Ed Harcourt og Mark Lanegan. Gjenkjenner du navnene, vet at du mørket har senket seg. Skadeskutt med sterke smerter var det ingen selvfølge at albumet ville bli ferdig, men 71-åringen klarte det.
Hun åpner med «Misunderstanding», der Warren Ellis spiller fiolin. En dyster sang om brudd og nagende ensomhet:
You only want to fuck me up If you can
Ellis er medlem av The Bad Seeds, bandet til Nick Cave. Sjefen sjøl er med på å skrive neste kutt, «The gypsy faerie queen». Pianospillet og koringen fører sangen langt inn i Cave-land. En nydelig sang, inspirert av Shakespeare.
«In my own particular way» er et ønske om å finne noen som ikke tar henne på grunn av navn eller penger. En å elske på sine gamle dager. Strykere, koring og en tekst som gjør vondt.
Etter tittelen «Born to Live» forsetter hun med and born to die, aren’t they just the same?
I hate to lose old friends, synger Faithfull. En av dem var Anita Pallenberg, som døde i fjor. Hun var kjaereste med Brian Jones og fikk senere tre barn med Keith Richards, og var naer venn av Faithfull.
To die a good death is my dream, er den mest fatalistiske setningen på hele platen, i en sang som altså heter «Born to live». Mørkt, mørkere, mørkest.
«Witches song» stammer fra «Broken English», og Bob Dylans «It’s all over now, Baby Blue» er også noe hun har sunget før. Ingen synger Dylan som Dylan, men Faithfull gjør den likevel til sin egen sang. I hennes tilfelle om å naerme seg slutten på livet: The carpet, too, is moving under you. And it’s all over now, Baby Blue.
«They come at night» skrevet sammen med Mark Lanegan etter terrorangrepene i Paris for tre år siden. Faithfull kobler terror til en våknende nazisme og maktesløse supermakter.
They return, the Nazis Every 70 years
Bombs explode in Paris The future is here There’s no brave England No brave Russia, no America
Pianodominerte «Don’t go» er heller ikke noe lyspunkt. Den har noe Edith Piaf-desperat over seg, og Faithfull har bosatt seg i Paris.
Hun fortsetter derfor med stillferdige «No moon in Paris», om månen som pleide å skinne på henne, men nå er alt så ensomt som det kan få blitt. Skrevet sammen med Ed Harcourt.
Ensomheten fortsetter helt inn i avslutningen «Loneliest person»:
You might be the loneliest Person in the world
You’ll never be as lonely as me
Ellis fargelegger sangen mens albumet toner ut. Underveis har hun også sunget «As tears go by», kanskje for siste gang. Ringen er sluttet.
Beste spor: «The gypsy faerie queen», «It’s all over now, Baby Blue», «No moon in Paris».