Guds taushet og Guds fravaer

«En salme av David. Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet for meg?» Salmene 13,1-2

Denne måneden skrives Dagens ord av en prest som fra tid til annen sliter med depresjon. Jeg er ikke av dem som er hardest rammet. Men det har blitt noen runder siden første gang som femtenåring.

Er det en fordel å ha en gudstro når depresjonens grublerier fyller tilvaerelsen? Jeg har ikke noe enkelt svar. I mørkekjelleren har jeg til tider tenkt mer på Gud som en del av problemet enn som en ressurs. Jeg har kjent meg igjen i salmen. Det er som om Gud skjuler ansiktet sitt, hvis jeg i det hele tatt kan tro at han fortsatt finnes.

Selv blir jeg visst ikke kvitt Gud, litt som David i Salmenes bok. Tross sin klage og fortvilelse, holder han muligheten åpen for at Gud er i rommet, om enn skjult. Jeg har sagt til Gud: Jeg har nok med meg selv, om jeg ikke også skal holde deg oppe med min tro! Takk for at jeg slipper det. Men kan du baere litt nå?

Når jeg har hørt om andre som er i et lignende mørke, har jeg kjent meg litt mindre alene. «Så du er også her? Jeg trodde ikke det var andre her nede.» Den store kong David, «en mann etter Guds hjerte», gikk også gjennom perioder da han kjente seg fullstendig glemt av Gud, forteller Salmenes bok. Jeg er takknemlig for at David delte sin erfaring av Guds taushet og Guds fravaer. Da tør også jeg å gjøre det.