Et hakekors i slaktens by
GJSTEKOMMENTAR: Pogromen i Kishinev i 1903 er en del av jødenes lidelseshistorie. Fremdeles høres pogromens mørke melodi.
Forrige uke kom jeg over en nyhet i den israelske avisen Ha’aretz som gjorde meg trist. Der stod det at den jødiske gravlunden i Chișinău hadde blitt gjenstand for haerverk. En eller annen har malt et hakekors på en av gravene.
Det er en bagatell, vil noen si, en krusning i nyhetsbildet. Men den vesle nyhetssaken i den israelske avisen grep fatt i meg. Akkurat denne gravlunden har jeg nemlig besøkt. Den ligger oppe i en åsside noen kilometer fra den moldovske hovedstadens sentrum. Mange av gravstenene ser eldre ut enn de er. En forfallen gravlundssynagoge og et villnis av vegetasjon skaper lett et inntrykk av at gravlunden er både forlatt og forglemt. En gang var den større, men på 1960-tallet ble deler av den rett og slett revet. En park ble anlagt der isteden.
I dag står det et minnesmerke i parken, et minnesmerke over pogromen som før Holocaust var et symbol på jødisk lidelse. Pogromen i Kishinev – byens russiske navn.
Fra plagsomme smågutter til plyndring og drap
Jeg har vaert der pogromen startet også. I dag er det et lite torg som i virkeligheten fremstår mer som en kombinasjon av et kryss og en parkeringsplass. På den ene siden ligger et hotell bygget i sovjetisk femtitallsstil. På den andre en høyblokk som en gang også var et ikonisk hotell, men som i dag er forlatt og preget av forfall, som en kulisse i en zombiefilm.
Først på 1900-tallet så strøket annerledes ut. Det var naer utkanten av byen den gang, et torg omgitt av noen få, travle gater. I april 1903 startet pogromen der, med at noen smågutter plaget jøder. Så begynte folk å kaste småstein på vindusrutene til jødiske butikker. Raskt eskalerte det til plyndring, og også til voldtekter og drap. 49 mennesker ble drept.
Slaktens by
Sammenlignet med nazistenes massedrap på europeiske jøder noen tiår senere, også i Moldova, kan også denne pogromen i en liten by, i det som da var en russisk grenseprovins, fremstå som ubetydelig. Den gangen vakte den betydelig oppmerksomhet, både i Europa og USA. Chaim Nachman Bialik – som regnes som en av pionerene i moderne hebraisk poesi – dro til byen for å intervju overlevende. Etterpå skrev han diktet «In the City of Slaughter» (I slaktens by).
Som historikeren Steven J. Zipperstein viser i boken «Pogrom: Kishinev and the Tilt of History», skaper pogromen i Kishinev ekkoer selv den dag i dag. Ikke minst fordi byen spiller en birolle i historien til et av verdens mest beryktede, konspirasjonsteoretiske verker.
Mye tyder på det var en russifisert moldover, Pavel Krusjevan, som skapte det aktuelle verket. Før han gjorde det var han redaktør for avisen Bessarabets, som ble utgitt i Chișinău, og som var sentral i å hisse opp stemningen mot jødene i byen. Da pogromen inntraff, hadde Krusjevan imidlertid forlatt byen og dratt til St. Petersburg. Der startet han avisen Znamya. Høsten 1903 publiserte denne avisen den første utgaven av det antisemittiske falsknerverket «Sions vises protokoller», et falsknerverk som senere skulle bli brukt i nazistenes propaganda, et falsknerverk som den dag i dag omfavnes av antisemittiske konspirasjonsteoretikere.
Mørket i Pittsburgh
Den siste helgen i oktober var det amerikanske Pittsburgh som ble slaktens by. En mann gikk inn i en synagoge i byen, og åpnet ild. Han skal angivelig ha ropt «Alle jøder må dø!», og før skuddsalvene stilnet, hadde han drept 11 mennesker. Den mistenkte gjerningsmannen, Robert Bowers, var aktiv på det vesle sosiale mediet Gab. Der er grensene få og de ekstreme stemmene mange. Bowers publiserte en rekke antisemittiske kommentarer. Blant annet omtalte han Donald Trump som en globalist i jødenes tjeneste og skrev at det er umulig å gjøre Amerika stort igjen uten å gjøre noe med «jødeinfeksjonen».
Den siste kommentaren han publiserte på Gab forteller også mye om hans verdensbilde. I den skrev han at organisasjonen Hebrew Immigrant Aid Society – en jødisk-amerikansk organisasjon som driver med flyktninghjelp, etablert i 1881 for å hjelpe jødiske flyktninger fra det russiske imperiet – «liker å ta inn invaderende som dreper vårt folk». «Jeg kan ikke sitte stille og se på at folket vårt slaktes», fortsetter han, «faen ta optikken deres. I’m going in». Det siste er en referanse til en debatt internt på den ytterliggående høyresiden i USA om hvordan man ønsker å fremstå, preget av erkjennelsen av at det å fremstå som nynazister eller klanmedlemmer skyver bort folk flest. Bowers gav blaffen i det. Han ville ha handling.
På bakteppet danser stadig skyggene av «Sions vises protokoller». Og derfor gjorde nyheten om en gravskjender i et ofte glemt hjørne av Europa meg bedrøvet. Hakekorset malt på en grav på den overgrodde jødiske gravlunden i Chișinău har en bekmørk klangbunn.