Interkulturell kompetanse for alle
KRONIKK: Vi blir ikke nødvendigvis mer interkulturelt kompetente gjennom å bo i et mer mangfoldig samfunn. For at laering skal skje, må vi vaere motivert. Og ikke bare i skolen.
Khamzy Gunaratnam, varaordfører i Oslo, sier i et intervju i Morgenbladet nylig (5.–11.10.18) at det viktigste som nå må skje med hensyn til integrering, er at ulike myndigheter som Nav og skole må øke sin flerkulturelle kompetanse.
Innenfor studier i interkulturell kompetanse har det skjedd en vridning fra studier av «dem», til studier av «oss». Fra å snakke om at «de» som reiser ut som expats, eller «de» som kommer til Norge, må inneha visse egenskaper for å takle den nye situasjonen, er fokuset nå på laering i fellesskap. Vi kan ikke bare si at de må laere seg norsk, men vi må laere oss å leve i et samfunn preget av mangfold. Jeg bruker begrepet interkulturell nettopp for å få frem at det handler om relasjonene mellom oss.
Vi blir ikke nødvendigvis mer interkulturelt kompetente gjennom å bo i et mer mangfoldig samfunn. For at laering skal skje, må vi vaere motivert. I kapitlet om kompetanseutvikling hos laerere for å møte utfordringer i fremtidens skole i stortingsmelding nr. 28 (2015– 2016), er fagkompetanse viktig. Interkulturell kompetanse nevnes ikke, noe jeg mener at burde vaert nevnt. Hva er egentlig interkulturell kompetanse?
Kompetansen i praksis
I en nylig publisert studie i Multicultural Education Review analyserer jeg sammen med Bjørg Leirvik Rossland hvordan laerere forstår interkulturell kompetanse. Hun intervjuet seks laerere og jeg analyserte arbeidskravene i faget interkulturell kompetanse levert av 10 studenter som jobber i det norske skolesystemet. Faget er en del av masterstudiet i interkulturelt arbeid ved VID vitenskapelige høgskole.
Ifølge deltakerne i studien var kunnskap om ulike kulturer viktig i arbeidet som laerer i klasserom preget av mangfold. Kunnskap om ulike kulturer må imidlertid brukes med bevissthet om at den kan føre til stereotypisering. Hver elev skal møtes som den han eller hun er, og ikke som en representant for en gruppe. I møte med eleven/e, kan imidlertid forhåndskunnskaper om ulike kulturer komme til nytte.
Å utfordre seg selv
I et av arbeidskravene skrev en laerer: «Det flerkulturelle klasserommet øker i dette landet, og nettopp derfor er det viktig at alle laerere har en forståelse for at ingen kulturer takler situasjoner likt, og at dette er akseptabelt». Studentene tok studiet vel så mye for å laere om seg selv, som for å laere om andre. Det er dette interkulturell kompetanse handler om. Det må vaere en vilje til å utfordre egne verdier og se andres perspektiver.
Det å se en sak fra ulike sider betyr ikke at andres syn skal bli eget syn. Det å vaere interkulturelt kompetent innebaerer også å kunne stå for noe. Men vi må vaere villige til å stille spørsmål, lytte og ha en dialog, i stedet for å dømme ut fra stereotypier. Dette er ikke nødvendigvis enkelt. Det krever åpenhet, empati, nysgjerrighet, interesse, respekt, selvbevissthet og aksept for mangfold.
Kulturell kontekst og ståsted
«Det jeg sier, det er ikke nødvendigvis det de hører og forstår», sa en av laererne som hadde bodd i utlandet. Hun mente at det å vaere den som ikke alltid forstod, hjalp henne å se at det som er selvfølgelig for oss, ikke er det for alle. Det er mange muligheter for flerkulturelle møter i dagens mangfoldige samfunn, men erfaring fra å leve i en annen kulturell kontekst, er viktig laering. En bedre bevissthet rundt muligheten for at vi mennesker har ulike forståelsesrammer, vil åpne for flere spørsmål og muligens skape økt kommunikasjon og forståelse.
Vi trenger laerere med flerkulturell bakgrunn i norske skoler. Flerspråklige laerere er en viktig ressurs i å fremme interkulturell kompetanse og samarbeid mellom hjem og skole. Men også disse laererne trenger interkulturell kompetanse, å gi rom for diversitet og mangfold uten å fremme stigmatisering.
«Historie fra andre deler av verden presenteres når det har betydning for Europa. For eksempel laerer man om andre verdensdeler som en del av den europeiske koloniseringsprosessen eller imperialismen», skrev en av laererne. Hvordan kan undervisningen bli mer inkluderende?
Dybdelaering gir en mulighet
Khamzy Gunaratnam har tidligere uttrykt at «integrering er når et barn møter på skolen. Inkludering er der skolen møter barnet» (Aftenposten 3. november 2015). Skolen blir ofte fremmet som en viktig arena for integrering. Den er også en viktig arena for interkulturell laering. Ut fra laereplanen kan man inkludere ulike erfaringer i undervisningen. Men flere av laererne som deltok i studien, mente at på grunn av fokuset på kompetansemålene, er det ikke tid å trekke frem erfaringene elevene sitter med i klasserommet. Kanskje fokuset på dybdelaering i de nye laereplanene som er under utarbeidelse tydeligere kan få frem fordelen ved økt fokus på diversitet og mangfold med hensyn til måloppnåelse i skolen?
Teori, praksis og rom for refleksjon må til for at utvikling av interkulturell kompetanse skal skje. Laerere i dagens og fremtidens skole trenger teoretisk kunnskap og tid til refleksjon rundt erfaringer slik at de i deres samhandling med elevene kan utvikle og fremme interkulturell kompetanse. Men det er ikke bare Nav og skolen som trenger dette. Interkulturell kompetanse er for alle.